Av Christian Paaske……….


I skrivende stund er jeg på tredje dags faste ut av syv. Å kommentere professor Tomas Sundnes Drønens nylige tanker i Aftenbladet omkring fastetiden blir derfor ikke bare teoretisk. Fra hans kristne ståsted er dem som faster utenfor en religiøs kontekst narsissister. Det inngår i den kroppsfikserte sunnhetsbølgen for å få den fineste rumpen i byen eller på andre måter søke personlig tilfredsstillelse. Slike selvdyrkere frekventerer helsestudioene, jogger eller trener yoga. De spiser sunt og mange av dem har kastet seg over den nye 5-2-dietten.

Ja, vi lever i narsissismenes tid, men det er mye bedre enn det som var før. Det var masochismens tid. Da skulle individet underkaste seg øvrighet og kirke. Det skulle se på seg selv som en fortapt synder og krype til korset for unngå å brenne i helvete til evig tid. At det moderne mennesket frigjør seg fra denne undertrykkende fortiden er en sunn reaksjon for større selvstendighet og selvrealisering. I en slik sammenheng kan faste være en enestående metode til å finne sin egen sannhet.

Min første erfaring med faste var da jeg var 23 år. Jeg var nettopp blitt diagnostisert med begynnende leddgikt. Flere ledd i kroppen stivnet til. For eksempel kunne ikke den ene albuen strekkes ut, men havnet i en vinkel. Istedenfor medisiner valgte jeg å faste. Etter ti dager var jeg kvitt alle symptomer. Senere fastet jeg i 23 dager. Det ble en helt annen prosess og snarere en form for åndelig innvielse. Jeg opplevde en indre frihet, trygghet og erkjente min dypere åndelige natur.

Det er mange former for faste. Det kan være alt fra å avstå fra sjokolade til kun å drikke vann i kortere eller lenger perioder. Det er også mildere faster bestående av grønnsaksaft eller fruktjuice i et utall varianter. I prinsippet betyr faste å avstå fra noe man er vant med og dermed bryte et mønster i kortere eller lenger perioder.

Det er tre grunner til å faste, kroppslige, mentale eller åndelige. Et stort antall både fysiske og mentale sykdommer kan forbedres eller kureres med terapeutisk faste og har vært brukt til alle tider. Faste fører til klar tenkning, letthet til sinns og er en trening i karakter og viljestyrke. Faste kan også være et politisk virkemiddel som Gandhis berømte sultestreiker. Selv om enkelte religioner har innført faste ved tvang er faste noe man gjør for sin egen skyld. Belønningen er en fordypning i sitt eget åndelige liv. Det bringer en i kontakt med det guddommelige ved at sanseapparatet åpnes opp for langt mer subtile opplevelser enn ellers. Å faste er selvutvikling.

Dette poenget ser ut til å ha gått professoren hus forbi, fordi selvutvikling har liten plass i kristendommen. Frelse kommer nemlig ikke i form av egeninnsats, men i form av nåde. Slik fratok kirken den enkeltes ansvar for sitt eget åndelige liv. Faste kom på den måten ut av sin opprinnelige kontekst og ble en praksis for underkastelse og lydighet.

Å faste krever kunnskap. Det er ikke for anorektikere og heller ikke for dem som følger jo-jo dietter eller andre skippertak i matveien. Faste er ikke bare for narsissister. Det er en kraftfull metode med effekter på mange plan, kroppslig, mentalt og åndelig. Selv faster jeg etter behov av alle tre grunner.