Av Christian Paaske……….


Det sies at når vi forlater kroppen og livet på jorden våkner vi opp i en lysere, lettere verden fylt av ubeskrivelig kjærlighet og godhet. Livet slik vi levde det står krystallklart for oss ned til hver minste detalj. Det er som hele livet er der på en gang. Samtidig vevd sammen med rekken av alle tidligere liv. Vi ser tydelig hva vi skulle lære, hva vi forstod og hva vi fortsatt må arbeide videre med. Slektninger og lysende åndsvesener kommer oss i møte. Et av de første spørsmålene vi blir stilt er dette: Hva elsket du virkelig i livet?

Elske er slikt et stort ord. Mer forenklet betyr det hva jeg retter min oppmerksomhet mot. Det inneholder likevel noe mer. Det må også være et emosjonelt engasjement av virkelig å bry seg, ta livet på alvor og føle dypt i sitt hjerte ønsket om forening og nærvær.

Livet er en konstant strøm av forandring. Ingenting er varig i denne verden. Forandring, tap og død er uunngåelig del av livet. Tilknytning og avhengighet gir smerte, fordi før eller senere vil det vi er glad i bli tatt fra oss.

Vi kan unngå denne smerten ved å avstå fra å engasjere oss, distansere oss fra livet og ikke la andre komme oss for nær. Det vil frata oss vår menneskelighet. Det vil kun etterlate oss følelsesløse, kyniske og kalde. Det var som mannen som ikke ville ha hund fordi det er så smertefullt når den dør. Han hadde hatt hund før. Sorgen han opplevde da den døde ville han ikke oppleve en gang til.

Dette er et av livets paradokser. Vi må elske og engasjere oss, selv om livet er forgjengelig og blir tatt fra oss. Det er nå vi lever. Vi må våge å elske, selv om det fører til smerte. En hver fødsel innebærer en død. Når et barn fødes, vil det også en dag dø. Når et kjærlighetsforhold begynner, vil også dagen komme for adskillelse og slutt.

Kjærlighet blir ofte blandet og forvekslet med tilknytning, avhengighet og eiertrang. Vi må se dypere. Kjærlighet er det jeg retter engasjert oppmerksomhet mot. Det jeg verdsetter, setter pris på, vil være sammen med, nyter og vil være ett med. Jeg er oppmerksomhet. Jeg elsker hele tiden. Dypest sett elsker jeg oppmerksomheten i seg selv. Mitt eget nærvær av bare å være til.

Å elske og være i denne verden er fortsatt et paradoks. Hva jeg virkelig elsker fortjener å bli reflektert over. Da kan jeg kanskje gi et godt svar når det skal holdes sjelelig regnskap om livet jeg fikk i gave ble levd godt?

Slik uttrykker den vietnamesiske buddhistmunken Titch Nat Hahn det i slutten av det kjente diktet, Please call me by my true names.

My joy is like Spring, so warm
it makes flowers bloom all over the Earth.
My pain is like a river of tears,
so vast it fills the four oceans.

Please call me by my true names,
so I can hear all my cries and laughter at once,
so I can see that my joy and pain are one.

Please call me by my true names,
so I can wake up
and so the door of my heart can be left open,
the door of compassion.