Av Christian Paaske……….


Mange er opptatt av å redde verden og gjøre en forskjell. Ofte blinde overfor sine egne problemer. Hva med heller prøve å hjelpe seg selv, rydde opp i sitt eget liv og mestre det først, før en går i gang med verden?

I behovet for å være snill, god og hjelpe andre skjuler det seg ofte en følelse av mangel, utilstrekkelighet, skyldfølelse og dårlig samvittighet for ikke å leve opp til egne krav og forventninger. Ved å gjøre gode gjerninger letter det smerten over egen følelse av utilstrekkelighet. Å hjelpe ut fra en slik ubevisst motivasjon er bedre enn ingenting, men det er fortsatt en flukt fra seg selv. Burde ikke egen lidelse være det første å adressere?

Kirken var selvsagt tidlig ute med å preke skyld, skam og arvesynd og masseproduserte en strøm av hjelpende hyklere til følge. Noen ble misjonærer og blandet skyldfølelsen med like doser selvgodhet, selvrettferdighet og arroganse over å tilhøre den eneste rette religionen og kulturen. Slik la den vestlige verden under seg det meste av jordens folk og kulturer. Dem de ikke lykkes å omvende ble overlatt til soldatene og utryddet. Er det noen vi burde har medfølelse med og prøve å hjelpe må det være vår egen kultur.

Det er forskjell på å synes synd på og ha medfølelse. Å synes synd på er ofte er forsvar mot å ta inn over seg andres lidelse med en skjult lettelse over at andres smerte ikke rammer en selv. Å stakkarliggjøre andre skaper en ubalanse med mangel på respekt ofte uttrykt i ønske om å hjelpe eller gi råd. Jeg vil gjerne at andre skal være på en annen måte. Når lidelsen ikke kan fjernes er det vanskelig å akseptere og være med vår egen maktesløshet overfor andre lidelse.

Medfølelse er et forsøk på å komme mer i øyenhøyde med andres lidelse. Dette er ikke lett fordi egoets behov for selvbeskyttelse står ofte i veien. Medfølelse er en invitasjon til å bryte ned min uvitenheten om hvem jeg er. Når jeg identifiserer meg med å være kroppen, følelsene, personligheten og den personen jeg tror jeg er, er jeg isolert fra omverdenen og opplever meg som en adskilt person opptatt av min lille private verden. Dette er en form for mentalt fengsel skapt av egoets feil identifikasjonen av å tro at jeg er denne lille begrensete personen. Ser jeg dypere og lytter til kunnskapen i de fleste genuine religioner og åndelige veier vil jeg forstå og til slutt oppleve at jeg er ett med alt. Jeg er alt. Jeg er eksistens, bevissthet og væren. Andres lidelse er derfor min lidelse. Dette er ikke lett å forstå, og enda vanskelige å realisere og virkeliggjøre.

Medfølelse er derfor en praksis av å reflektere dypere, åpne hjertet og øyne og prøve å gå i andres sko. Det er vanskelig å hjelpe, og særlig å hjelpe godt.