Hva er kjærlighet? – Om den lille og store kjærligheten

Hva er kjærlighet? – Om den lille og store kjærligheten

Av Christian Paaske……….


 

«Jeg elsker menneskeheten. Det er personer jeg har problemer med.»
Baltus i Knøttene.

Det sies at når vi dør passérer livet i revy. Kanskje når vi forlater kroppen og den fysiske verden venter det en annen? Kanskje går vi gjennom en tunnel og på den andre siden møter vi lyset? Skal vi tro dem som har vært der, er det kun én ting sjelen blir avkrevd regnskap for: Hva elsket du?

Før vi havner dit kan det være godt å være forberedt. Hva vil det si å være glad i noen? Hva vil det si å elske? Hva er kjærlighet?

Artikkel i visjon nr. 2 – 2019. Se hele artikkelen her (PDF – 5 sider):

PDF – 5 sider

 

Marcello Haugen – En sjelden blomst i Guds hage

Marcello Haugen – En sjelden blomst i Guds hage

Av Christian Paaske……….


 

Marcello Haugen er landskjent for sine helbredene evner og sin synskhet. Han var også en vismann med et stort medfølende hjerte for sine medmennesker. Minnene og historiene om ham lever videre. Han fortsetter å inspirere og bekrefter at miraklenes tid ikke er forbi.

«Jordens misjon er å utvikle kjærlighetens prinsipp.» Marcello Haugen

Ps. Tidligere publisert i Medium – september 2013. Se hele artikkelen her (PDF – 4 sider):

 

PDF – 4 sider

Nær døden opplevelser

Nær døden opplevelser

Denne lange artikkelen inneholder en menge små historier fra mennesker som har vært i det hinsidige og kommet tilbake igjen.
Det disse historiene forteller oss er at det finnes ingen død, at livet går videre og at vi har ingenting å frykte. Snarere tvert om, det er vakkert og kjærlighetsfylt det som møter oss når vi en gang tar farvel med dette livet.

Helt nederst i denne artikkelen har jeg tatt med Mellen-Thomas Benedict sin Nær-Døden-Opplevelse. Klikk på linken og du kommer direkte til den.

Mellen-Thomas Benedict sin Nær-Døden-Opplevelse.


For det meste er det utdrag fra bøker som omhandler nær døden opplevelser. Historiene til de som har hatt disse opplevelsene har jeg latt tale for seg selv. Selv om denne artikkelen ble skrevet i 1995 er den tidløs i sitt innhold. Tallene i parentes refererer til kildehenvisninger på slutten av artikkelen. Nederst er det i tillegg lagt ved noen linker som ble oppdatert i 2018 og helt nederst Nær-Døden-Opplevelsen til Mellen-Thomas Benedict.

I vår såkalte siviliserte verden i dag er det mange som tror at når dette livet en gang tar slutt så er man utslettet. Denne artikkelen handler ikke om utslettelse, men om en fortsettelse, et liv etter døden.

Andre tror at livet fortsetter etter døden, men mange av dem tror man bare kan komme der på visse betingelser. Denne artikkelen handler ikke om betingelser, men om betingelsesløs kjærlighet.

Nær-døden-opplevelser, forkortet til NDO, er kort fortalt opplevelser noen mennesker har hatt etter at vedkommende har blitt betegnet som død, men blitt gjenopplivet. Opplevelsene disse menneskene har er påfallende like, men har forskjellige stadier. Noen forskere definerer flere stadier en de 9 her for å gjøre forskningen mer presis. Det er sjelden at noen opplever alle stadiene, de fleste opplever 1 eller noen få. Mange, spesielt barn, har bare opplevelsen av lyset. Før vi hører på NDO-ernes egne historier vil jeg bare nevne problemene de har med å beskrive det de har opplevd for andre mennesker. En dame sa det sånn når hun skulle beskrive kjærligheten fra lyset under sin NDO: (l) “Jeg føler meg så til de grader utilstrekkelig når jeg skal snakke om denne kjærligheten.” En annen sa det slik: (2) “Jeg kan ikke engang forklare det. Ingen av de følelser du opplever i det normale liv ligner noe som helst på dette.” En man sa det slik: (3) “Det var det vakreste øyeblikk i hele verden da jeg kom ut av mitt legeme: …Alt jeg så, var ytterst behagelig. Jeg kan ikke forestille meg noe som helst i verden eller utenfor verden som kan sammenlignes på noen måte med dette. Selv de vakreste øyeblikk i livet kunne ikke sammenlignes med det jeg opplevde.” En beskrivelse lyder som så: (4) “Hvis du tar 1000 av de beste opplevelsene i ditt liv og ganger det med 1 million, først da er du i nærheten av denne følelsen.” De ni stadiene som er listet her er alle etterfulgt av en virkelig opplevelse av noen som har returnert fra døden: (5)

  1. En følelse av å være død.

“Det var vanskelig å beskrive. Det var en tid da jeg ikke var konen til min man, Jeg var ikke en foreldre til mine barn, jeg var ikke barnet til mine foreldre. Jeg var totalt og fullstendig meg.” -en 65 år gammel Chicago dame etter et hjerteattakk.

  1. Fred og smertefrihet.

“Det var som om båndene som bandt meg til verden hadde blitt kuttet. Jeg følte ikke lenger noen frykt ei heller følte jeg kroppen min, for den slags skyld. Jeg kunne høre dem (leger og sykepleiere) arbeide rundt meg, men det betydde ingenting.” -en husmor fra Georgia som “døde” etter en bilulykke.

  1. Ut av kroppen-opplevelse.

“Jeg kunne se ned på meg selv i min sykehusseng. Det var leger og sykepleiere som beveget seg travelt rundt meg. Jeg kunne se dem rulle en maskin inn i rommet og plassere den ved foten av min seng. Den hadde to håndtak stikkende ut av en form for boks. Jeg fant ut senere at det var en av de maskinene de bruker til å sende støt til hjerte og få det startet igjen når det har stoppet. En prest kom inn og begynte å gi meg de siste ritualer. Jeg beveget meg til slutten av sengen og fulgte med på alt som skjedde. Det var som å være publikum til et skuespill. Bak meg i sengen var en klokke. Den hang på veggen. Jeg kunne se meg selv i sengen og klokken, som viste 11:11 a.m. Deretter returnerte jeg til kroppen. Jeg husker at jeg våknet opp og så etter meg selv ved foten av sengen.” – en dame fra Arizona som nesten døde som en reaksjon på medisin.

  1. Tunnelopplevelse.

“Jeg spilte golf da en storm var i anmarsj da -wham- ble jeg truffet av lynet. Jeg svevde over kroppen min noen få sekunder og deretter følte jeg meg selv sugd opp i denne tunnelen. Jeg kunne ikke se noe rundt meg, men jeg hadde en følelse av at jeg beveget meg meget raskt framover. Jeg var klart inne i en tunnel og jeg visste det da jeg så dette lyset i den andre enden bli større og større.” – en bilselger fra Sørstatene etter å ha blitt truffet av lynet.

  1. Mennesker av lys.

“Ved enden av tunnelen ble jeg møtt av en gruppe mennesker. De glødet alle sammen fra innsiden som lanterner. Hele plassen glødet på samme måten, som om alt inni var fylt med lys. Jeg kjente ingen av menneskene son jeg møtte, men det virket som om de alle sammen elsket meg veldig høyt.” – en 10 år gammel gutt som hadde et hjerteattakk.

  1. Et vesen av lys.

“Jeg husker at jeg våknet opp i en hage fullt av store blomster. Hvis jeg skulle beskrive dem, ville jeg si at de lignet på store “dahlias”. Det var varmt og lyst i denne hagen og den var vakker. Jeg så meg rundt i hagen og der var dette vesen av lys. Hagen var ualminnelig vakker, men alt bleknet i forhold til ham. Jeg følte meg fullstendig elsket og totalt akseptert av ham. Det er den nydeligste følelsen jeg noensinne har følt. Selv om det er flere år siden, kan jeg fremdeles kjenne den følelsen.” – en middelaldrende dame som beskrev sin barndoms NDO.

  1. Tilbakeblikk på livet.

“Dette vesen av lys omga meg og viste meg mitt liv. Alt du gjør er der for deg til å bli evaluert. så ubehagelig som noen deler av det er for deg å se, føles det så godt å få det ut. Jeg husker spesielt en episode da jeg, som barn, rev min søsters påskeegg fra henne, fordi det var en leke i den som jeg ville ha. Men i tilbakeblikket følte jeg hennes følelser av skuffelse, tap og avvisning. Jeg var de menneskene jeg såret og jeg var de menneskene jeg hadde gjort noe godt for.” – en kvinne fra Ohio som hadde en NDO da hun var 23.

  1. Uvilje til å returnere til kroppen.

“Etter tilbakeblikket av mitt liv ville jeg ikke returnere til min kropp. Jeg hadde det komfortabelt der jeg var, og lyset som omgav meg var ren kjærlighet. Han (lysvesenet) spurte meg om jeg ville gå tilbake og jeg sa, “Nei”. Da sa han til meg at jeg måtte gå tilbake, at det var mer arbeid som måtte bli gjort. Jeg ble deretter sugd tilbake inn i min kropp. Det er ikke andre måter å beskrive det på. Plutselig lå jeg bare der, mens jeg så opp på en doktor med noen skarpe gjenstander i sine hender. For et øyeblikk ble jeg sint fordi jeg ble brakt tilbake til livet. “Gjør aldri dette mot meg en gang til!” sa jeg. Det var et sjokk for min venn som hadde arbeidet så hardt for å redde meg”. – en kardiolog som var brakt til bevissthet igjen av sin kollega.

  1. Personlighets forvandling.

“Det første jeg så da jeg våknet på sykehuset var en blomst, og jeg gråt. Tro det eller ei, jeg hadde aldri virkelig sett en blomst før jeg kom tilbake fra døden. En ting jeg lærte da jeg døde var at vi alle er en del av et stort, levende univers. Hvis vi tror vi kan skade andre mennesker eller andre levende vesener uten å skade oss selv, tar vi sørgelig feil.” – en 62 år gammel forretningsmann etter at han hadde overlevd et hjerteattakk.

Nær døden opplevelser var det som virkelig overbeviste meg om at vi ikke kan dø. Døden er bare en overgang til en annen form for liv. Døden blir som å komme hjem til vår egentlige og sanne tilværelse. Frykten for døden har sluppet taket. Det blir litt som det kjente utsagnet: «død, hvor er din brodd?»

Nær døden opplevelser er heller ikke noe nytt fenomen.

(6) I Bok X av staten beretter Platon, som levde i Aten fra 428 til 348 f.kr., myten om Er, en gresk soldat. Er dro ut i krig der mange grekere falt, og da hans landsmenn kom for å samle de falne, var hans lik blant dem. Det ble lagt sammen med de andre for å brennes på et likbål. Etter en stund våknet kroppen hans til live igjen, og Er skildret det han hadde sett på sin ferd i det hinsidige. Først, sa Er, gikk sjelen ut av kroppen, han sluttet seg sammen med andre ånder, og de dro til et sted hvor det var «åpninger» eller «ganger» som tydeligvis førte fra jorden til verdene etter døden. Her ble de andre sjelene stanset og bedømt av guddommelige vesener, som med et blikk, ved en slags fremvisning, kunne se alt det sjelen hadde gjort i sitt jordiske liv. Er ble imidlertid ikke bedømt. I stedet sa vesene til ham at han skulle dra tilbake og fortelle menneskene i den fysiske verden hvordan det var i den andre verdenen. Er fikk se mange andre syn, og så ble han sendt tilbake, men han sa at han ikke visste hvordan han kom seg tilbake til det fysiske legemet. Han bare våknet og oppdaget at han lå på likbålet.

Grunnen til at så mange mennesker har disse opplevelsene i vår tid er den tekniske utviklingen som har gjort det mulig å gjenopplive mennesker i dramatisk større omfang enn før. Et anslag fra 90-tallet viser at ca. 8 millioner mennesker i USA har hatt en NDO.

Mennesker som har hatt en NDO finnes overalt i verden. Opplevelsene er de samme, men det er kulturelle forskjeller. En kristen vil f.eks. kalle lysvesenet for Jesus, mens en buddhist vil kalle lysvesenet for Budda.

Nær døden opplevelser fortalt av barn blir ekstra troverdige fordi barn ennå ikke er blitt kulturelt påvirket i særlig grad av de voksne. De har tenkt lite over livet, døden og det hinsidige. Små barn snakker sant, er en gammel visdom.

Nedenfor følger et utdrag av en historie fra DET BESTE -MARS 1991: Artikkelen heter «Lysets barn»:

Jeg sto inne på intensivavdelingen og så ned på den livløse kroppen til Katie. Kunne hun reddes? Den søte syvåringen med det lange, lyse håret var blitt funnet noen timer tidligere mens hun lå og fløt på magen i et svømmebasseng. Et computertomogram som var tatt i all hast, hadde vist en kraftig hevelse i hjernevevet, og hun pustet ved hjelp av respirator. Alle våre anstrengelser til tross var jeg sikker på at hun kom til å dø. Og likevel, tre dager senere var hun helt frisk, uten at noen kunne forklare det.

Da hun følte seg sterk nok, innkalte jeg henne til kontroll. Etter at jeg hadde presentert meg, snudde hun seg mot moren og sa: «Det er han med skjegget. Først var det den høye legen som ikke hadde skjegg, og så kom han inn.» Og Katie hadde faktisk helt rett. Selv om hun hadde vært bevisstløs inne på skadestuen, hadde hun tydeligvis «sett» oss og det vi drev med. «Jeg var inne i det store rommet,» sa hun. «så flyttet de meg til et mindre rom og tok røntgenbilder.» Med stor nøyaktighet gjorde hun rede for detaljer som at hun «hadde fått en slange ned gjennom nesen» – hennes beskrivelse av en såkalt nasalintubasjon.

Jeg var forbløffet over at hun kunne huske disse hendelsene, og spurte: «Hva husker du fra da du var i bassenget?», «Mener du da jeg besøkte Gud i himmelen?» sa hun. Jasså, tenkte jeg. «Ja, la oss begynne med det,» sa jeg. «Fortell meg hva som skjedde». «Jeg møtte Jesus og Gud,» sa hun.

Jeg vet ikke om det skyldes hennes egen sjenanse eller mitt forskrekkede ansikt, men hun ble iallfall forlegen og ville ikke si noe mer den dagen. Neste gang vi møttes, fortalte Katie at hun ikke husket noe om selve drukningen. Det første hun kunne huske var mørket, og følelsen av å være så tung at hun ikke kunne røre seg. Så åpnet det seg en tunnel, og «Elizabeth» kom ut. Elizabeth var «høy og snill». Hun fulgte Katie opp gjennom tunnelen hvor hun så sin avdøde bestefar og møtte to kvinner som het Melissa og Heather.

På et visst tidspunkt fikk Katie gå gjennom sitt eget hjem. Hun så lillesøsteren sin, som ennå var baby, og tenkte på hvor glad hun var i henne. Elizabeth tok henne med for å treffe Vårherre og Jesus. Gud spurte om hun hadde lyst til å dra hjem. Katie sa at hun ville bli hos ham. så spurte Jesus henne om hun ønsket å se familien sin igjen. «Ja,» svarte Katie. Og så våknet hun.

Katies fortalte historien med stor overbevisning, men hun var klar over at det var skjedd noe hun ikke helt forsto. Det gjorde ikke jeg heller, så jeg begynte å undersøke saken. Sykepleierne på intensivavdelingen kunne fortelle at Katie ved flere anledninger hadde hvisket «Heather» og «Melissa» mens hun lå der. Jeg undersøkte også Katies religiøse bakgrunn, for om mulig å finne ut om hun var blitt innpodet forestillinger om en skytshelgen ved navn Elizabeth, eller en tunnel til himmelen. Moren svarte med et ettertrykkelig nei. Familien var mormoner, og Katie trodde på et liv etter døden, men de andre forestillingene var aldri blitt nevnt i forbindelse med deres religionsopplæring. Jeg kunne faktisk ikke se noen særlig sammenheng mellom Katies opplevelse og hennes religiøse bakgrunn.

Min mening er at mennesker som har hatt en NDO og har opplevelser hvor en svever ut av kroppen og gir nøyaktige beskrivelser av sin egen hjertestans, og registrere hva som skjer i de umiddelbare omgivelser, blir praktisk talt umulig å forklare med mindre vi godtar forestillingen om en bevissthet som kan operere uavhengig av kroppen. Her følger et par eksempler: (7)

Da det hele var over, sa legen at jeg hadde vært virkelig ille ute, og jeg sa: «Ja, jeg vet det.» Han sa: «Hvordan kan du vite det?» Og jeg sa: «Jeg kan fortelle deg om alt som hendte.» Han trodde ikke noe på det, så jeg fortalte alt, fra jeg sluttet å puste til jeg kom over det. Han var rystet over at jeg visste om alt som var hendt. Han visste ikke riktig, hva han skulle si, men han stakk innom flere ganger for å spørre om mer.

En pike som holdt på å dø, gikk f .eks. ut av kroppen sin og inn i et annet rom på sykehuset hvor hun så sin eldre søster gråte og si: «A, Kathy, ikke dø, du må ikke dø.» Den eldre søsteren var himmelfallen da Kathy senere fortalte nøyaktig hvor hun hadde vært og hva hun hadde sagt.

I tillegg tar jeg med et utdrag fra boken «Lyset bortenfor» av Raymond A. Moody:
En kvinne som skilte lag med kroppen sin, beveget seg ut i venteværelse og så at datteren hennes hadde på seg klær der fargene sto dårlig til hverandre. Forklaringen var at hushjelpen hadde tatt med seg barnet til sykehuset, men i hastverket hadde hun bare revet til seg de plaggene som lå øverst i bunken med rent tøy. Da hun senere fortalte familien om denne opplevelsen og at hun så datteren med disse klærne som ikke passet til hverandre, skjønte de at hun måtte ha vært på venteværelset sammen med dem.

En annen kvinne hadde en utenfor kroppen-opplevelse og forlot rommet mens kroppen hennes ble gjenopplivet. I sykehusresepsjonen så hun svogeren sin. En av forretningsforbindelsene hans gikk bort til ham og spurte hva han gjorde på sykehuset. «Vel, egentlig skulle jeg ut av byen på en forretningsreise.» svarte svogeren. «Men det ser ut til at June har tenkt å pigge av, så det er nok best jeg holder meg her hvis de skulle trenge en kistebærer.»

Noen få dager senere, da hun begynte å komme seg, kom svogeren på besøk. Hun sa til ham at hun var til stede i resepsjonen da han snakket med denne vennen sin, og hun fjernet enhver tvil da hun sa: «Den neste gangen jeg dør, kan du bare dra av gårde på forretningsreisene dine, for jeg skal nok klare meg.» Han ble så blek at hun trodde han skulle få en nær døden opplevelse selv.

Her er et utdrag til:
En eldre kvinne jeg gjenopplivet, hadde en lignende opplevelse. Jeg ga henne lukket hjertemassasje inne på et førstehjelpsrom, og en sykepleier som hjalp meg, løp inn på rommet ved siden av for å hente en sprøyte vi trengte. Dette var en sprøyte av den typen som har en glasskapsel som skal knekkes i et papirhåndkle slik at den som gjør det, ikke skal skjære seg. Da sykepleieren kom tilbake med sprøyten, var glasskapselen knekket og sprøyten klar til bruk. Da den gamle damen kom til seg selv igjen, så hun med et søtt smil på sykepleieren og sa: «Jeg så hva du gjorde inne på rommet ved siden av, og hvis du gjør det på den måten, kommer du til å skjære deg.» Sykepleieren ble sjokkert. Hun innrømmet at i farten hadde hun knekket glasskapselen med fingrene uten noen beskyttelse. Kvinnen fortalte oss at mens vi arbeidet med å redde livet hennes, hadde hun fulgt etter sykepleieren inn på rommet ved siden av for å se hva hun skulle der.

(8) Her følger en norsk kvinnes beretning fra sin NDO, som skjedde på slutten av 60-tallet. Hun begynner sin historie med å beskrive sin sinnstilstand ved utskrivelsen fra sykehuset: … «Jeg var da fylt av lykke, takknemlig, overveldet. Frykt for mennesker og for døden var borte. Jeg visste at det var en mening med mitt liv. Det var arbeid og oppgaver som ventet på meg. På Rikshospitalet var det grundige undersøkelser. Kvelden før operasjonen kom to godt voksne sykepleiere inn til meg. De spurte om det var helt sikkert at jeg ville opereres. Videre om jeg var klar over risikoen. Til slutt sa de til meg at jeg var meget godt egnet som donor, hvis noe skulle gå galt, kunne de da få meg? Det var så mange sykdommer jeg ikke hadde hatt. Det ville være synd om jeg skulle gå til spille. Jeg hadde lest et stykke om dette i DET BESTE. Det hadde gjort inntrykk. Jeg svarte rolig «ja» og skrev under skjemaet de hadde med. Begge to skrev så under, mens jeg så på.

Neste morgen gikk alt greit og fort unna. Jeg vet ikke hvor mange timer jeg var borte. Men jeg husker at de ropte navnet mitt og slo meg på begge kinn, og jeg klarte å få fram et svakt «ja». De fortsatte å slå meg på kinnene og armene med flat hånd, mens de vekselvis snakket med og ropte på meg ganske lenge. Jeg ønsket at de kunne la meg få være i fred. Plutselig befant jeg meg i luften og fikk se meg selv ligge i sengen. Et laken var lagt over meg over brystet og over armene. Jeg var svært blek. Øynene var lukket. Armene lå langs siden. En kvinnelig sykepleier gikk raskt ut døren. Jeg ble veldig redd. Kavet med armer og ben. Ville tilbake til kroppen min. Kom ikke av flekken. Fikk se at jeg hadde en nydelig, gul kjole på. Tynt, tettvevet, matt stoff. Lange ermer. Stoffet slo små folder når jeg beveget armene. Skjørtet var ankelsidt og med vidde. Jeg så føttene og tærne mine. De var hvite mot det gule stoffet. Jeg beveget meg lekende lett i luften.

Plutselig fikk jeg høre vidunderlig sang. Det var mange, mange som sang. Et jubelkor. Mange stemmer som flettet seg i hverandre. Jeg snudde ryggen til sengen og kroppen min. Jeg ville til de lykkelige menneskene som sang. Gikk ivrig oppover i luften. Plutselig fikk jeg se et intenst lys omtrent så stort som en 25-øre. (Sangen stoppet). Som et lyn kom det mot meg og stoppet like foran meg. Der ble det til en lysende skikkelse med utbredte armer. Først hode, så høyre skulder, arm, hånd, fingre. Deretter ben, venstre arm. Alt gikk så fort. Jeg kunne bare følge med. Jeg ble så redd. Tok noen få skritt bakover. «A hadde jeg visst dette, ville jeg brukt livet mitt annerledes,» tenkte jeg. Jeg så ned i hendene mine. To tomme hender. Jeg var klar over at jeg ikke hadde noe å vise til. Skikkelsen visste alle mine tanker. Og jeg følte at skikkelsen smilte til meg. Alt i mitt liv var kjent og var uten betydning. Jeg var omgitt av kjærlighet uten grenser. Jeg kjent meg jublende glad. Jeg ville være med! Ba om det to ganger. Jeg tenkte på min mor og alt jeg ville måtte forlate her. Feide det raskt vekk. Min mor ville i alle tilfelle ikke leve så lenge. Alt annet betydde ikke noe. Jeg var ikke bundet til noe. Men jeg fikk bestemt nei til svar to ganger. Det var ting som skulle gjøres som ventet på meg. – Jeg ønsket ikke å våkne. Ville tilbake dit hvor jeg var så lykkelig. Men de som holdt på å vekke meg, ville ikke gi seg. Lyset var blekt og grått da jeg våknet. Jeg vil aldri glemme det rosa/gylne lyset fylt av kjærlighet som jeg var omgitt av. En solfylt sommerdag virker ennå grå på meg. Lyset er så tynt, mekanisk.

«så lykkelig De ser ut!» utbrøt en sykepleier. Jeg var da tilbake på rommet. Jeg summet meg raskt: «Jeg er så glad for å ha kommet hit og fått hjelp,» sa jeg. «Nei, det er noe annet,» sa hun. Det svarte jeg ikke på. Jeg merket stor interesse hos legene. Men ingen spurte om noe. Jeg som ikke kunne tro ble overbevist for bestandig. All tvil ble blåst bort.»

Å fortelle om sine opplevelser til andre mennesker viser seg vanligvis å by på store problemer. Som oftest sier en lege eller sykepleier noe sånt som: «Ta det med ro. Hodet vil klarne til etter hvert.» Et eksempel på dette om enn noe ekstremt har vi fra en dame som holdt på å dø av magesår i 1972. Her forteller hun hvordan det fortonte seg for henne å komme tilbake:

(9) «Jeg var oppstemt og sprekkeferdig av trang til å fortelle om det jeg hadde opplevd. Jeg hadde vært vitne til et strålende under! Det eneste jeg ville var å ha noen å dele gleden med, å kunne fortelle om den himmelske opplevelsen det var å være i den hellige ånds nærhet og kommunisere med den. Jeg måtte forsøke å beskrive lyset med sin umåtelige kraft og ynde. Jeg la høyre hånd på brystet og sa til meg selv: «Jeg må prise meg lykkelig som har fått med meg tilbake en flik av dette. Jeg kommer alltid til å ha det inni meg.»

En sykepleier kom inn for å kontrollere blodtrykket mitt. Jeg så på henne og begynte å fortelle om opplevelsen min. Hun hørte på meg til jeg var ferdig, og så sa hun: «Vel, dette var interessant, men du var svært syk og du har hatt en hallusinasjon.» Jeg kom til at hun overhodet ikke hadde forstått det jeg hadde forsøkt å kommunisere. Hun fortsatte med å fortelle at kroppsfunksjonene mine var normale og at blødningen hadde stoppet. Hun sa at jeg kom til å bli frist igjen.

Litt senere kom en annen søster inn, og jeg fortalte henne den samme historien. Da jeg var ferdig, sa hun at medikamentene jeg fikk ofte fikk pasientene til å drømme svært spesielle drømmer. Men jeg visste hva jeg hadde sett. Jeg visste hva som var skjedd med meg, og det var ikke en drøm! Hvordan kan noe så levende og virkelig være en drøm? Jeg sa til meg selv at jeg nok måtte vente en stund før jeg fortalte noen om opplevelsen min igjen.

Da nattskiftet gikk på, forsøkte jeg meg igjen for tredje gang. Denne gangen sa sykepleieren at hvis jeg fortsatte å snakke på denne måten, ville en psykiater bli koblet inn. Dette gjorde meg forferdelig redd. Jeg fant ut at hvis legene trodde jeg var gal, ville det mest fornuftige være at jeg holdt tett med hele historien. Det beste jeg kunne gjøre, var å holde på dette lyset, aldri gi slipp på det – være taus, fullstendig taus. Og jeg sa ikke et ord på ti år.»

I de fleste tilfeller der noen støtte på ubehagelige følelser, f.eks tristhet, ensomhet, frykt, i løpet av sin NDO, ble det oppfattet bare som et forbigående inntrykk i en ellers behagelig NDO, og helhetsinnholdet ble senere beskrevet som behagelig.

Ytterst få har beskrevet en negativ NDO, en del av dem hadde prøvd å ta livet ved egen hjelp, men ikke alle. Forklaringene på disse typene NDO kan være mange. Det kan f.eks. være en del av en læreprosess. Det kan også stamme fra fryktbasert religiøse forestillinger, bevisste eller ubevisste som kan ha ligget helt fra barndommen. Undersøkelser tyder på at bærer man på negative tanker rett før døden kan dette påvirke tilstanden man går inn i like etter at døden har inntruffet.

Jeg tar med en historie til som gjør det vanskelig å forklare annet enn et åndelig fenomen og et gløtt inn i det hinsidige. Det er mange som har fortalt lignende historier:

(10) «Jeg var svært syk og døden nær på grunn av hjerteproblemer samtidig som søsteren min lå i en annen avdeling på det samme sykehuset og var like livsfarlig syk. Hun lå i diabetisk koma. Jeg forlot kroppen min og beveget meg bort til et hjørne av rommet der jeg så ned på at de arbeidet med meg. Plutselig konstaterte jeg at jeg samtalte med søsteren min. Hun var der oppe sammen med meg. Jeg var sterkt knyttet til henne, og vi snakket om hva det var som foregikk der nede. Men i det samme begynte hun å fjerne seg fra meg. Jeg forsøkte å følge etter henne, men hun sa hele tiden at jeg måtte bli der jeg var. «Tiden er ikke inne for deg.» sa hun. «Du kan ikke bli med meg, for tiden er ikke kommet for deg ennå.» så begynte hun å fjerne seg mer og mer gjennom en tunnel, og jeg ble værende igjen alene.

Da jeg våknet, sa jeg til legene at søsteren min var død. Dette benektet de, men da jeg ikke ga meg, ba de en pleier undersøke saken. Og det viste seg at hun var død, akkurat som jeg hadde sagt.»

Her kommer et lite dikt fra en dame som hadde en NDO: (11)

Svevende under taket så jeg ned
på et ubebodd legeme – mitt eget.

Så merkelig fredfylt, luftig og vektløs som lyset
fløt jeg der, befridd fra smertefylte dager og netter

til jeg hørte en stemme, som bød meg å komme
og atter bor jeg innenfor mitt legemes vegger.

Den verdenskjente psykoterapeuten Carl Gustav Jung fikk selv en NDO etter et hjerteattakk bare noen få måneder før han skrev dette i 1944: (12)
«Det som skjer etter døden er så uutsigelig praktfullt at vår fantasi og vår følelse ikke engang er tilstrekkelig til å danne seg et tilnærmet begrep om det.»

Mennesker som har hatt en NDO forandrer seg betydelig etterpå. Spesielt de som har opplevd lyset under sin NDO. Som en liten jente sa det: «Alle de gode tingene er i det lyset.»

Mennesker som har hatt en NDO er bl.a. sunnere og har færre psykiske plager. De er lykkeligere, har sterke familiebånd, mer glede over livet, og radikalt mindre redd for å dø. Mange har gjennomgått en betydelig økning i psykiske evner. F.eks. er det en del som ikke kan bære klokker, fordi de går i stykker, noen få kan lese andres tanker, andre kan se inn i fremtiden.

NDO’ere har en urokkelig overbevisning om at det er et liv etter døden. Her forteller noen NDO’ere om det: (13)  

«Jeg vet at det er et liv etter døden! Ingenting kan rokke ved denne overbevisningen. Hos meg finnes det ingen tvil – det er fredelig og det er ingenting å være redd for. Jeg vet ikke hva som kommer i tillegg til det jeg opplevd, men det er mer enn nok for meg… Jeg vet bare at døden ikke er noe å være redd for – bare det å dø.»

«Denne opplevelsen var en velsignelse for meg fordi jeg nå vet med sikkerhet at det er et skille mellom kropp og sjel og at det er et liv etter døden.»

«Det ga meg et svar på det jeg tror alle må fundere på en eller annen gang i løpet av livet. Jo, det er et liv etter dette! Det er vakrere enn vi overhodet kan klare å forestille oss! Når du først har stiftet bekjentskap med det, er det ikke noe som kan sidestilles med det. Dette er noe du ganske enkelt vet!»

– «Jeg har et budskap til andre som lever alminnelige vanlige liv. Jeg vil si dem at «det er mer». Vår identitet vil fortsette -i en større sammenheng. Du kommer ikke til å miste vennene dine. Du kommer til å oppleve en skjønnhet og en fred og en kjærlighet – og dette kjærlighetens lys som omgir deg og fyller deg er Gud.»

Mennesker som har hatt en NDO er etterpå i meget stor grad tilbøyelig til å si seg enig i uttalelsen: Uansett religiøs tro er det et liv etter døden. De som har hatt en «dyp» NDO har et utpreget universelt syn på hvem som er «Kvalifisert» til et liv etter døden. Kort uttrykt inntar de en kollektiv holdning som går ut på at «ingen er utelukket og spesielle religiøse trosretninger er irrelevante».

Utpreget religiøse NDO-ere er svært lite dogmatisk og bokstavtro når de vender tilbake fra sin NDO. De kan fortelle at Gud er mer opptatt av de åndelige sidene ved religionen enn av de dogmatiske.

Her følger noen eksempler med NDO-ernes egne ord: (14)

«Jeg vokste opp i et sterkt religiøst samfunn, og som barn var jeg svært religiøs… Jeg mener at jeg måtte lære visse ting, og som barn trodde jeg på dem og holdt meg til dem… Omtrent som en utenatlekse. Men etter min NDO ble jeg mindre religiøs formelt sett, men sannsynligvis mer religiøs inni meg… Jeg tror ikke jeg har vært i kirken en eneste gang siden jeg hadde min NDO, men jeg mener at jeg åndelig sett er sterkere enn jeg noen gang tidligere har vært.»

– «Jeg ble oppdratt som protestant. Jeg distanserte meg fra dette tidlig i tenårene. Så tok jeg for meg katolisismen igjen og kom til at den var enda verre. I bunn og grunn var jeg en overbevist, frittalende ateist på den tiden jeg ble rammet av denne ulykken. Det fantes ingen Gud… Han var et fantasifoster i menneskenes sinn. Nå vet jeg at det finnes en Gud og at Gud er i alt som eksisterer. Det er Guds innerste vesen. Alt som eksisterer, er preget av Guds vesen. Jeg vet at det finnes en Gud nå. Det er ikke tvil i min sjel. »

– «Før jeg hadde min NDO, var jeg ikke så sikker på om Gud virkelig fantes. Jeg var aldri noen ivrig kirkegjenger. Det er jeg ikke nå heller. Men jeg vet at det finnes en Gud. (Er dette noe du vet på grunn av opplevelsen?) Ja. Jeg er langt mer religiøs enn jeg var, men jeg tror ikke akkurat på det som forfektes i kirkene. Jeg liker ikke metodene deres. De har så lett for å skremme folk. Det de forkynner stemmer ikke etter min oppfatning, så jeg har min egen overbevisning.»

(15) «Legen min fortalte meg at jeg hadde «dødd» under operasjonen. Men jeg sa til ham at jeg var blitt født. Jeg så i den visjonen for en fastlåst stabukk jeg var med all den teologien. Jeg så ned på alle som ikke tilhørte det samme trossamfunnet som meg og som ikke holdt seg til den samme teologien som meg. Mange mennesker jeg kjenner, kommer nok til å bli overrasket når de finner ut at Herren ikke er interessert i teologi. Jeg har inntrykk av at han morer seg over noe av det, for han var overhodet ikke interessert i hvilket trossamfunn jeg tilhørte. Han ville vite hva som var i hjertet mitt, ikke i hodet mitt.»

Jeg tar i tillegg med et utdrag som går på det å skremme folk: (16)
«En NDO-er jeg snakket med, var prest av det mest typiske ild- og svovelslaget. Rett som det var, fortalte han, hadde han sagt til menigheten at hvis de ikke trodde på Bibelen på en bestemt måte, kom de til å bli fordømt og brenne i all evighet. Da han gjennomgikk sin NDO, hadde lysvesenet sagt til ham at han ikke måtte si slikt til menigheten sin mer. Men det ble ikke sagt på noen bydende måte. Lysvesenet antydet bare at det han gjorde, kunne gjøre livet ulykkelig for menigheten. Da presten gikk opp på prekestolen igjen, var budskapet hans preget av kjærlighet, ikke redsel.»

NDO-ere har større glede ved livet etter sin NDO enn før som de følgende eksemplene viser:
(17) «Jeg har en voldsom trang til å leve ut hvert eneste øyeblikk i så mange dager det blir meg forunt å leve… Livet mitt er uten tvil blitt enda rikere enn før etter at jeg hadde denne nær-døden-opplevelsen…»

«Etter at jeg kom tilbake, var jeg svært, svært lykkelig, og jeg var fylt av en voldsom energi. Jeg så på alt rundt meg med undring. Jeg elsket alt og alle… Menneskene var vakre. Nå må vi gjøre det beste ut av det. Vi må ikke sløse det bort!»

«Jeg har aldri siden opplevelsen støtt på et kjedelig menneske… Det er en av grunnene til at hver eneste dag i livet mitt virker bedre enn gårsdagen.»

«Etterpå lærte jeg meg også til å sitte stille – å finne styrke i stillheten… Jeg lærte meg til å se den fysiske verden på en ny, svært detaljert måte. Jeg la merke til farge-nyansene i mosen på treleggene, formen og sprekkene i barken. Jeg satt ved en dam og betraktet et siv som blåste i vinden. Jeg stirret på de selvlysende røde eller blå vannymfene i sin glimtende, flimrende flukt…»

NDO-ere aksepterer og har mye større omtanke for andre mennesker enn før:

«Nå legger jeg merke til at jeg liker alle jeg treffer. Det hender ytterst sjelden at jeg støter på noen som jeg ikke liker. Det skyldes at jeg fra første stund aksepterer dem som sympatiske mennesker… Jeg dømmer ikke andre lenger… Og folk reagerer på meg akkurat på den samme måten, og jeg tror de fornemmer dette (ved meg)… Jeg er svært åpen når det gjelder å vise følelsene mine. (Har det alltid vært slik?) Nei. Jeg var slik overfor barna mine… Men etter at jeg hadde denne opplevelsen, omfavner jeg alle jeg møter. Det er helt naturlig for meg å gjøre det som et uttrykk for kjærlighet. Slik er det blitt for meg.» – Denne damen brukte de fem siste årene av sitt liv til frivillig arbeid som sosialarbeider.

«Min glede bunner i å se et annet menneske smile. Jeg har også lagt merke til at jeg mer enn før søker kroppskontakt med andre mennesker… Jeg har inntrykk av at det får folk til å føle seg mer vel til mote. Hver gang det oppstår et problem i familien, er det meg folk henvender seg til… Jeg har mer innsikt når det gjelder andre mennesker nå… Jeg mister nesten aldri besinnelsen lenger. Jeg kan se smerten i andre menneskers øyne. Man sårer ofte andre mennesker fordi man ikke forstår… Det viktigste vi har, er vårt forhold til andre mennesker. Alt dreier seg om omsorg og medfølelse og kjærlighet til våre medmennesker… Kjærlighet er svaret. Det er svaret på alt.» – Denne kvinnen skulle begynne å arbeide ulønnet på et pleiehjem i nabolaget. Det er ikke unntaksvis at NDO-ere ønsker å hjelpe andre mennesker. Det er snarere regelen. «Mitt mål i livet er å hjelpe andre» kan nærmest stå som motto for mange NDO-ere.

NDO-ere forandrer seg på mange andre måter også bl.a. blir de mindre opptatt av status i forhold til andre mennesker, mindre materialistiske:

«Jeg tror jeg var et temmelig overfladisk menneske som slet vettet av meg for å behage andre og for å bli akseptert og likt. Nå bryr jeg meg ikke en døyt om den slags. Det er faktisk en vidunderlig følelse…»

– «I en alder av 49 og et halvt år begynner jeg å innse at Gud ikke ville at jeg skulle arbeide som fagpsykolog, forlange store honorarer og sette vanskelige ord på folks mentale tilstand mens jeg stadig fikk høyere tanker om min egen betydningsfullhet. Han har gjort meg til en fakkel slik at jeg kan spre lys der jeg kommer. Han har gitt meg evnen til å fortelle hvem jeg er og hva jeg vet om Guds godhet… Han har gjort meg mer menneskelig i min forståelse av andres problemer.»

– «Min interesse for materiell rikdom og trang til å eie ble erstattet med en streben etter åndelig innsikt og et lidenskapelig ønske om å se en bedre verden.»

Forvandlingen etter en NDO varer livet ut:

«Noe annet som forbløffer meg, er at denne opplevelsen ikke bare har preg av et minne som gradvis blekner og forsvinner. Nei, det er noe som liksom vokser hele tiden. Den gir råd og vink. så forsøker du å følge disse rådene, og det viser seg at de er fremragende. De gjør livet ditt langt bedre og rikere.»

Enkelte NDO’ere mener opplevelsene deres er Guds gave til menneskene i vår tid. De har fått et mål å utrette, et spesielt kall:

«Jeg tror vi alle har hatt denne opplevelsen av en bestemt grunn. Det er noe vi må utrette. Vi fikk et spesielt kall. Jeg tror absolutt at det dreier seg om et kall. Jeg tror Gud vet hva han gjør, men vi vet det ikke, så denne gaven aksepteres uten at det stilles noen spørsmål. Men for oss tror jeg at det er et mål, og hvis du vil vite hvorfor, tror jeg det består i at Gud har kalt deg til å gjøre noe, og at du er nødt til å vokse som menneske… Og jeg vet at Gud har stått i sentrum for min tilværelse helt siden jeg hadde denne opplevelsen.»

En NDO-er beskrev møte med lyset slik: (18)

«… Det var aksepterende. Det var tilgivende. Det var absolutt ikke dømmende. Det ga meg en følelse av total sikkerhet som jeg aldri har opplevd maken til. Jeg satte uendelig stor pris på det. Det var fullkommenhet. Det var absolutt, betingelsesløs kjærlighet…»

Til slutt vil jeg ta med tre beskrivelser fra mennesker som har hatt en NDO med deres egne ord:
(19) «Da jeg kom dit hvor lyset hadde sitt utspring, kunne jeg se inn. Jeg kan ikke beskrive med vanlige ord den følelsen jeg fikk ved det synet som møtte meg. Det var en gigantisk, uendelig verden av ro, kjærlighet, energi og skjønnhet. Menneskelivet fortonte seg uvirkelig sammenlignet med dette. Men samtidig understreket det hvor viktig livet var og også at døden var en inngang til et bedre, annerledes liv. Alt var skjønnhet, alt var meningsfylt eksistens. Universets hele energi var samlet på et umåtelig sted.»

 (20) «Ved siden av meg var en skapning med et praktfullt utseende. Jeg kunne ikke se noen konkret form, men snarere en lysutstråling som falt på alt omkring meg og som snakket med en stemme fylt av den sterkeste ømhet man kan forestille seg. Da denne kjærlige, men mektige skapningen snakket til meg, erkjente jeg dype sannheter som ligger langt hinsides mine evner til å forklare det.

Jeg forstod livet og døden, og øyeblikkelig ble det slutt på enhver redsel jeg måtte ha hatt. Det var en totalitet, en helhet over erkjennelsen av at jeg kunne fortsette å oppleve og at det absolutt ikke fantes noen grunn til at jeg skulle fortsette min paniske kamp for å eksistere.

Idet som virket som en uendelig lang tid, opplevde jeg dette nærværet. Denne lysets skapning, ren, mektig, altomfattende, var uten form, og store bevissthetsbølger strømmet inn i meg og mitt sinn.

Da jeg tok imot disse åpenbaringene, visste jeg at de var nettopp det. Det spilte selvfølgelig ingen rolle om man var levende eller død – alt var så tindrende klart. Alt var preget av fullstendig tillit og en dypere forståelse av hva disse ordene innebar.

Det var som om de store sannhetene åpenbarte seg for meg. Tankebølger – ideer som var større og renere enn jeg noen gang hadde forestilt meg dem, kom til meg. Med den største selvfølgelighet åpenbarte klare tanker seg for meg i uavkortet helhet, men ikke i noen logisk rekkefølge. Jeg som var i dette praktfulle nærvær, forsto det alt sammen. Jeg forstod at bevissthet er liv.

Vi skal gjennomleve mangt og mye, men denne bevisstheten som vi vet ligger bak personligheten vår, skal fortsette. Nå visste jeg at hensikten med livet ikke avhenger av meg. Livet har sin egen hensikt. Jeg forstod at livets strøm vil fortsette akkurat som jeg skal fortsette å være til. Et nytt alvor kom inn i min tilværelse.

Da dette skjedde, merket jeg en sterk følelsesintensitet som om lyset som omga denne skapningen flommet over meg og trengte inn i alle deler av meg.

Da jeg absorberte energien, merket jeg det jeg bare kan beskrive som lykksalighet. Det er et så enkelt ord, men følelsen var dynamisk, himmelstormende, praktfull, ekspansiv, ekstatisk- lykksalighet. Den virvlet rundt meg, kom inn i brystet mitt og flommet gjennom meg, og jeg ble fylt av kjærlighet og bevissthet i uant tid.»

–  (21) «Jeg var ikke klar over noe av det som foregikk i rommet fordi stedet der jeg var og det jeg opplevde ikke var av denne verden. Det siste jeg husker, var at jeg ba til Gud. (Denne mannen hadde vært ateist gjennom mesteparten av sitt liv.) Så begynte en annen bevissthet langsomt å manifestere seg. Det kan ha skjedd i løpet av sekunder, minutter, år eller til og med en evighet.

Til å begynne med ble jeg klar over vakre farger – alle regnbuens farger. De ble forsterket i krystaller og strålte klart i alle retninger. Det var som om alt dette lyset kom mot meg gjennom en prisme laget av en ren og vakker diamant, og samtidig var det som om jeg befant meg midt inne i denne diamanten. Jeg stod i en himmelsk blomstereng. Det var et annet sted, i en annen tid og kanskje var det til og med i et annet univers. Men det dreide seg absolutt om en helt annen bevissthet – pulserende og mer levende enn den jeg hadde kjent i mitt jordiske liv. Ørene mine ble fylt av en musikk så vakker at ingen komponist vil kunne skape noe tilsvarende. Jeg var heller ikke av denne verden. Musikken var beroligende, mild og varm og kom på en måte fra en kilde langt inne i meg.

Alt som skjedde meg mens jeg befant meg i denne bevissthetstilstanden, var langt hinsides noe av det jeg tidligere hadde opplevd, men samtidig var det kjent, som om jeg alltid hadde visst at dette fantes. Når jeg skal forsøke å beskrive noe så vakkert, blir jeg den dag i dag stum av ærefrykt. Det finnes ingen ord på noe språk som kan beskrive noe så storslagent. Selv de største litterære verker av menn og kvinner som har vært så heldige å få oppleve denne lykksaligheten, makter bare å gjengi en blek skygge av denne prakten. Jeg vet ikke hvor jeg var, og jeg hadde mistet fornemmelsen av å ha en fysisk eksistens på jorden. Vennene mine, familien og slektningene var borte. Jeg befant meg i en tilstand av ren bevissthet, for en sublim bevissthet dette var! Det var som å bli gjenfødt til en annen, høyere livsform.

Da mine sanser utvidet seg, ble jeg klar over farger som lå langt utenfor regnbuespekteret som menneskeøyet kjenner. Mitt sanseapparat virket rundt meg i en 360 graders omkrets. Det var som om jeg stod i midten av en lotusblomst som utfoldet sin skjønnhet omkring meg i alle retninger. Jeg fornemmet at jeg var midt i en tunnel. Jeg svevet nærmere og nærmere et lys i den andre enden. Langt unna så jeg noe som jeg, med det begrensede språket jeg har til rådighet, bare kan beskrive som to sirkler. Midt i den ene sirkelen sto den vakreste skapningen som tenkes kan. Det var verken en mann eller en kvinne, men begge deler. Jeg har aldri, verken før eller siden, sett noe så vakkert, kjærlig og rendyrket tiltalende som denne skapningen. En umåtelig, strålende kjærlighet strømmet ut fra den. Et utrolig lys glødet fra hver eneste pore i skapningens ansikt. Lysets farger var praktfulle, pulserende og levende. Lyset strålte utover. Det var glitrende hvitt blandet med noe jeg bare kan beskrive som en gyllen nyanse. En intens følelse av glede og ærefrykt fylte meg. Jeg ble oppslukt av en absolutt uutsigelig kjærlighet. Jeg hadde en overveldende følelse av at jeg befant meg i nærheten av livets kilde og kanskje til og med i nærheten av min skaper. Til tross for denne enorme ærefrykten dette ga, følte jeg at jeg kjente denne skapningen svært godt. Av hele mitt hjerte ønsket jeg å omfavne den og bli ett med den, for selv om dette verken var min mor eller min far, var det begge deler.

Den andre sirkelen omga den første. I denne sirkelen la jeg merke til seks skimrende, perlemoraktige punkter som utvidet seg og åpnet seg som kronbladene på en blomst mot solen. Dette var levende vesener. Fargene var strålende vakre og tiltrekkende, og jeg følte meg så nær dem at jeg holdt på å miste pusten. Bakenfor disse punktene la jeg merke til et kraftig, strålende, skinnende hvitt lys. Det fylte hele min bevissthet. Det strømmet gjennom denne praktfulle scenen som en sol som stiger opp i horisonten og et slør trekkes til side. Dette praktfulle lyset strømmet liksom gjennom klare krystaller.

Jeg fikk inntrykk av at det kom fra selve senteret i bevisstheten jeg befant meg i og skinte utover i alle retninger mot universets uendelighet. Jeg ble klar over at det var en del av alle levende ting og at alle levende ting samtidig var en del av det. Jeg visste at det var allmektig, at det sto for umåtelig, guddommelig kjærlighet. Det var som om hjertet mitt ville sprenge seg ut av kroppen min og nærme seg det. Det var nesten som om jeg hadde truffet min skaper. Selv om lyset virket mange tusen ganger sterkere enn det klareste solskinn, gjorde det ikke noe å stirre rett inn i det. Det eneste jeg følte trang til, var å oppleve mer og mer av det og å bli badet i det i all fremtid.»

REFERANSER (disse bøkene nevnt nedenfor kan mest sannsynlig leses på Nasjonalbibliotekets sider: https://www.nb.no/search?mediatype=b%C3%B8ker)
1. på rett vei mot OMEGA: Kenneth Ring.
2. Nær døden-opplevelser. Michael B. Sabom. Side 25.
3. Nær døden-opplevelser. Michael B. Sabom. Side 30.
4. OMNI. Høsten 1995. Side 66.
5. Transformed by the Light: Melvin Morse. Side VIII.
6. Livet etter livet. Raymond A. Moody. Side 92.
7. Livet etter livet. Raymond A. Moody. Side 80.
8. Livets Speil. Rune Amundsen. Side 93.
9. på rett vei mot OMEGA. Kenneth Ring. Side 108.
10. Lyset bortenfor. Raymond A. Moody. Side 125.
11. Nær døden-opplevelser. Michael B. Sabom. Side 32.
12. Lyset bortenfor. Raymond A. Moody. Side 142.
13. på rett vei mot OMEGA. Kenneth Ring. Side 176.
14. på rett vei mot OMEGA. Kenneth Ring. Side 173,170,174.
15. Lyset bortenfor. Raymond A. Moody. Side 44.
16. Lyset bortenfor. Raymond A. Moody. Side 37.
17. på rett vei mot OMEGA. Kenneth Ring. Kapittel 5. Side 140.
18. på rett vei mot OMEGA: Kenneth Ring. Side 118.
19. på rett vei mot OMEGA. Kenneth Ring. Side 62.
20. på rett vei mot OMEGA. Kenneth Ring. Side 86.
21. på rett vei mot OMEGA. Kenneth Ring. Side 73.

Oppdatert 2018:

Noen nyere bøker utkommet på norsk om fenomenet:

Døden gav meg livet av Anita Moorjani www.anitamoorjani.com
En sterk historie som også sier noe om meningen med livet samt gir oss et innblikk i hennes prosess fra sykdom til helbredelse.

Himmelen finnes av Eben Alexander www.ebenalexander.com
Som nevrokirurg baserte han seg på vitenskapen og trodde at nær-døden opplevelser kun var fantasi. Etter syv dager i koma kunne han fortelle en annen og fantastisk historie.

Vekket av døden av Rajiv Parti www.dyingtowakeup.com

Noen linker:
IANDS (www.iands.org)
Den internasjonale organisasjonen for nær døden opplevelser. (Det eksisterer også en norsk/nordisk avdeling til denne organisasjonen)

Raymond A. Moody (www.lifeafterlife.com)
Forfatter til flere bøker, bl.a. den banebrytende boken Life after Life.

Kevin Williams (www.near-death.com)
Hjemmesiden til en nær døden etterforsker. Masse artikler.

The Website of P.M.H. Atwater (www.cinemind.com/atwater)
Nær døden overlevende og etterforsker. Intuitiv rådgiver og visjonær forfatter.

www.ndestories.org

www.carolbowman.com

www.jimbtucker.com


 

REISEN TIL LYSET

Av Mellen-Thomas Benedict – oversatt av Erna Beck.

Mellen-Thomas Benedict er kunstner og overlevde en livstruende situasjon i 1982, da han hadde en nær-døden-opplevelse. Han var død i mer enn en og en halv time, og i løpet av den tiden forlot han kroppen sin og dro til Lyset. Han var nysgjerrig på å få kunnskap om universet og ble ført til de fjerneste utkantene av tilværelsen og endog bak dem, til det energifylte Intet før Big Bang. Dr. Kenneth Ring har sagt om hans NDO: «Hans beretning er den mest bemerkelsesverdige jeg har støtt på under den omfattende forskningen jeg har gjort innen nær-døden-opplevelser.»

Veien til døden

I 1982 døde jeg av uhelbredelig kreft. Min tilstand var dødelig og uhelbredelig. Alle cellegiftbehandlingene legene kunne ha gitt meg ville bare gjort meg til enda mer av en «grønnsak» enn det jeg var. De gav meg seks til åtte måneder igjen å leve.

På 1970-talet var jeg besatt av å vite så mye som mulig om hva som foregikk i verden, og jeg ble mer og mer nedslått over kjernevåpenkrisen, den økologiske krisen osv. Jeg hadde ingen åndelig plattform å stå på, og begynte å tro at naturen hadde gjort en feil og at vi mennesker antakelig var kreftbyller på planetens ytre. Jeg så ingen utvei for oss, ingen mulighet for noensinne å overvinne alle problemene vi hadde skapt for oss selv og for planeten. Jeg oppfattet alle mennesker som kreftbyller, og kreft var det jeg selv fikk. Det var det som drepte meg. Vær forsiktig med din verdensanskuelse. Den kan vende seg mot deg, særlig om den er negativ. Det var det som førte til min død. Jeg forsøkte alle mulige alternative metoder for å bli frisk, men ingen ting hjalp. Så kom jeg til den slutningen at dette egentlig var noe mellom meg og Gud. Jeg hadde aldri hatt et oppgjør med Gud før, eller engang tenkt på Gud. På den tiden var jeg overhodet ikke opptatt av åndelighet, men begynte omfattende studier av åndelighet og alternative helbredelsesmetoder. Jeg bestemte meg for å lese så mye jeg kunne, og virkelig sette meg grundig inn i emnet, slik at jeg ikke skulle få noen overraskelser på den andre siden. Så jeg begynte å lese om ulike religioner og filosofier. De var alle svært interessante og gav meg håp om at det finnes noe på andre siden.

Jeg hadde overhodet ikke sykeforsikring på den tiden ettersom jeg var glasskunstner og selvstendig næringsdrivende. Sparepengene mine gikk med nesten over natten til alle de medisinske prøvene. Dermed sto jeg med et stort behov for behandling og sykepleie, men uten forsikringer og penger. Jeg ville ikke belaste min familie økonomisk, så jeg besluttet å ta hånd om det selv.

Jeg hadde ikke konstante smerter, men fikk blackouts. Det ble så ille at jeg ikke turte å kjøre bil, og etter en stund havnet jeg på hospice. Jeg hadde min egen personlige hospicepleier. Det var en stor velsignelse å ha den engelen, som gikk gjennom det siste stadiet av dette med meg. Jeg holdt ut cirka atten måneder. Jeg ville ikke ta så mye medisiner, ettersom jeg ville være så bevisst som mulig. Til tider opplevde jeg slik smerte at det ikke fantes noe annet enn smerte, men heldigvis varte det bare noen få dager om gangen.

Guds Lys

Jeg husker at jeg våknet hjemme en morgen omkring klokken 4.30, og visste bare at dette var slutten. Dette var dagen jeg skulle dø. Så jeg ringte vennene mine og sa farvel. Jeg vekket min hospicepleier og sa det til henne. Jeg hadde en privat avtale med henne – at hun skulle la mitt døde legeme ligge i fred i seks timer, ettersom jeg hadde lest at alle slags interessante ting skjer når en dør. Jeg sovnet igjen.

Det neste jeg husker er begynnelsen av en typisk nær-døden-opplevelse. Plutselig var jeg helt bevisst og sto opp, men kroppen min lå i sengen. Det var dette mørket rundt meg. Å være ute av kroppen var virkeligere enn den vanlige virkeligheten. Det var til og med slik at jeg kunne se hvert rom i huset, jeg kunne se taket på huset, jeg kunne se andre siden av huset, jeg kunne se under huset.

Det var Lyset som lyste. Jeg gikk mot Lyset. Lyset var svært likt det som mange mennesker har beskrevet i sine nær-døden-opplevelser. Det var fantastisk. Det er påtagelig på et vis, en kan føle det. Det er henførende, det er som en vil gå rett i favnen på en ideell mor eller far. Da jeg begynte å bevege meg mot Lyset følte jeg intuitivt at om jeg gikk inn i Lyset ville jeg være død. Så da jeg gikk mot Lyset sa jeg «Vær så snill, vent et minutt, vent en liten stund. Jeg vil tenke over dette her, jeg må snakke med deg om dette før jeg går videre!»

Til min forbauselse stoppet hele opplevelsen opp i det øyeblikket. En har faktisk kontroll over sin nær-døden-opplevelse. Det er ikke som å kjøre berg-og-dalbane der en bare må henge med. Jeg fikk oppfylt mitt ønske om å prate litt med Lyset. Lyset forandret seg hele tiden til ulike skikkelser, som Jesus, Buddha, Krishna, mandalaer, arketypiske symboler og tegn. Jeg spurte Lyset, «Hva er det som forgår her? Kjære Lys, forklar det for meg. Jeg vil virkelig vite hva som skjer her i denne situasjonen» Jeg husker ikke nøyaktig ordene, det var en slags telepati.

Lyset svarte og det formidlet til meg at ens trosforestillinger skaper hva en ser i Lyset. Om en er buddhist eller katolikk eller fundamentalist: en får en tilbakespeiling av sine egne greier. En har muligheten til å se nærmere på det og undersøke det nærmere, men de fleste gjør ikke det. Da Lyset demaskerte seg for meg forsto jeg at det jeg egentlig så var ”the Matrix”, Matrisen[1] for vårt Høyere Selv.

Det eneste jeg kan si er at det ble forvandlet til en Matrise, en mandala av menneskelige sjeler, og det jeg så var at det vi kaller vårt Høyere selv, som finnes som en matrise i hver og en av oss. Det utgjør også en «rørledning» til kilden, hver og en av oss kommer direkte fra denne Kilden. Vi har alle et Høyere Selv, eller en Supersjel, som er en del av vårt vesen. Den viste seg for meg i sin reneste energiform. Den eneste måten jeg kan beskrive det på er at det Høyere Selv er mer som en slags ledning eller kanal. Det ser ikke ut som noe slikt, men det utgjør en direkte forbindelse som hver og en av oss har til Kilden. Vi har en direkte forbindelse til Kilden.

Så Lyset viste meg Matrisen for vårt Høyere Selv. Og det ble klart for meg at alle de Høyere Selvene er forent med hverandre og utgjør et vesen, alle mennesker er et eneste vesen, vi er faktisk det samme vesenet, ulike aspekter av det samme vesenet. Det bekjente seg ikke til en særskilt religion. Det var hva jeg fikk se. Og jeg så mandalaen av sjeler. Det er det vakreste jeg noen gang har sett. Jeg gikk bare inn i den, og det var helt overveldende. Det var som all kjærlighet en noensinne har ønsket, og det var den typen kjærlighet som leger, heler og gir liv.

Da jeg ba lyset om å fortsette å forklare forsto jeg hva Matrisen for det Høyere Selvet egentlig er. Vi har et nettverk rundt planeten der alle de Høyere Selvene er forbundet med hverandre. Det er som et stort selskap, et neste, subtilt nivå av energi rundt oss, det åndelige nivået kan en si.

Så, etter et par minutter, spurte jeg om mer oppklaring. Jeg ville virkelig vite hva Universet virkelig handler om, og jeg var klar til å bli med denne gangen. ”Jeg er rede, ta meg” sa jeg. Da forvandlet Lyset seg til noe av det vakreste jeg noen gang har sett: en mandala av alle menneskesjeler på denne planeten. Jeg kom jo til dette med mitt eget negative syn på hva som har skjedd på denne planeten. Så jeg ba Lyset forsette å oppklare ting for meg, jeg så i denne mandalaen hvor vakre vi alle er i vår essens, i vår kjerne. Vi er de vakreste skapninger. Den menneskelige sjel, den menneskelige Matrisen som vi danner sammen er absolutt fantastisk, elegant, eksotisk, allting. Jeg kan ikke understreke sterkt nok hvordan dette forandret mitt syn på menneskeheten i det øyeblikket. Jeg sa, ”Min Gud, jeg ante ikke hvor vakre vi er”. Du er den vakreste skapning, på ethvert nivå, høyt eller lavt, i hvilken skikkelse du enn er. Du er det.

Jeg var forbløffet over at det ikke var noe ondt i noen av sjelene. ”Hvordan kan dette ha seg?”, spurte jeg. Svaret var at det ikke finnes noe iboende ondt hos noen sjel. Det er de fryktelig tingene som skjer med mennesker som kan få dem til å utføre onde handlinger, men sjelene deres er ikke onde. Det alle søker og som bærer dem er kjærlighet, fortalte Lyset meg. Det som forvrenger dem er mangel på kjærlighet.

Åpenbaringene fra Lyset syntes bare å fortsette og fortsette, så jeg spurte Lyset, ”Betyr dette at menneskeheten vil bli frelst ?” Da, som et trompetstøt med en foss av lysspiraler, talte det store Lyset og sa, ”Husk dette og glem det aldri: dere frelser, forløser og helbreder dere selv. Dere har alltid gjort det. Dere kommer alltid til å gjøre det. Dere ble skapt med kraft til å gjøre det fra før verdens begynnelse.”

I det øyeblikket forsto jeg enda mer. Jeg forsto at VI ER ALLEREDE BLITT FRELST, og at vi frelste oss selv fordi vi er planlagt til å være selvkorrigerende slik resten av Guds univers er. Det er dette den andre tilbakekomsten handler om. Jeg takket Guds Lys med hele mitt hjerte. Det beste jeg kunne komme på var disse enkle ordene av total takknemlighet: ”Å, kjære Gud, kjære Univers, kjære Høyere Selv, jeg elsker livet mitt!”

Lyset syntes å ånde meg inn enda dypere. Det var som om Lyset absorberte meg fullstendig. Kjærlighetslyset er til denne dag ubeskrivelig. Jeg gikk inn i en annen virkelighet, mer storslått enn den forrige, og jeg ble oppmerksom om noe mye mer og mye større. Det var en enorm strøm av Lys, uendelig og altomfattende, dypt i livets Hjerte. Jeg spurte hva det var. Lyset svarte, ”Dette er LIVETS FLOD. Drikk av dette vannets manna til ditt hjerte er fornøyd.” Det gjorde jeg. Jeg tok den ene store slurken etter den andre. Å drikke av Livet selv? Jeg var i ekstase.

Så spurte Lyset, ”Du har et ønske.” Lyset visste alt om meg, i fortid, nåtid og fremtid.

”Ja!», hvisket jeg.

Jeg ba om å få se resten av Universet, hinsides vårt solsystem, hinsides alle menneskelige illusjoner. Lyset sa at jeg kunne flyte med Strømmen. Jeg gjorde det og ble ført gjennom Lyset ved enden av tunnelen. Jeg følte og hørte serier med myke drønn som når lydmuren brytes. For et ”rush”!

Intethetens tomrom

Plutselig syntes det som om jeg ble slynget vekk fra planeten på denne Livsfloden. Jeg så jorden fly av sted. Hele det storslåtte solsystemet suste forbi og forsvant. Jeg fløy fortere enn lysets hastighet gjennom galaksens senter og absorberte enda mer kunnskap underveis. Jeg lærte at denne galaksen og hele Universet er proppfullt av mange former for LIV. Jeg så mange verdener. De gode nyhetene er at vi ikke er alene i dette Universet!

Mens jeg red på denne bevissthetsstrømmen gjennom galaksens senter utvidet denne strømmen seg i imponerende fraktale bølger av energi. Superklasene av galakser med all sin gamle visdom fløy forbi. Til å begynne med trodde jeg at jeg beveget meg, faktisk reiste. Men så forsto jeg når strømmen utvidet seg så utvidet også min bevissthet seg for å ta inn alt i Universet! Alt det skapte passerte forbi meg. Det var et under som ikke kunne forestilles! Jeg var virkelig et Vidunderbarn, en baby i Vidunderland!

Det syntes som om alle skapninger i Universet gled forbi meg og forsvant i et glimt av en lyspartikkel. Nesten med en gang dukket et nytt Lys opp. Det kom fra alle kanter og var så forskjellig, et Lys bestående av mer enn alle frekvenser i Universet. Jeg følte og hørte flere fløyelsmyke lydmursdrønn igjen. Min bevissthet, eller mitt vesen, utvidet seg for å møtes med hele det Holografiske Universet og videre. I det jeg gikk inn i det andre Lyset sto det klart for meg at jeg nettopp hadde transcendert Sannheten. Dette er de beste ordene jeg har for det, men jeg skal prøve å forklare. Da jeg beveget meg inn i det andre Lyset ekspanderte jeg bak det første Lyset. Jeg befant meg i en dyp lydløshet, hinsides all stillhet. Jeg kunne se eller oppfatte EVIGHETEN, hinsides Uendeligheten.

Jeg var i Intetheten.

Jeg var før skapelsen, før Big Bang. Jeg hadde krysset over tidens begynnelse, det Første Ordet, Skaper-Ordet, den, den Første vibrasjonen. Jeg var i Skapelsens Øye. Jeg følte det som om jeg berørte Guds Ansikt. Det var ikke en religiøs følelse. Jeg var ganske enkelt ett med Absolutt Liv og Bevissthet.

Når jeg sier at jeg kunne se eller oppfatte evigheten mener jeg at jeg kunne erfare hele skapelsen skape seg selv. Det var uten begynnelse og uten ende. En sinnsutvidende tanke, ikke sant? Vitenskapsfolk forestiller seg Big Bang som en enkeltbegivenhet som skapte Universet. Jeg så at Big Bang bare en av talløse Big Bangs som uendelig og samtidig skaper Universer. De eneste bildene som i menneskelige forestillinger kommer nær er de skapt av supercomputere som bruker fraktale ligninger.

I den gamle indiske sivilisasjonen visste de dette. De sa at Gudvesenet med jevne mellomrom skapte nye Univers ved å puste ut og avsviklet andre Univers ved å puste inn. En slik epoke ble kalt Yuga. Moderne vitenskap kaller det Big Bang.

Jeg var i ren, absolutt bevissthet. Jeg kunne se og oppfatte alle Big Bangs eller Yugaer skape og avvikle seg selv. Øyeblikkelig gikk jeg inn i dem alle på en gang. Jeg så at alle og en hver av skapelsens småbiter har kraft til å skape. Det er svært vanskelig å prøve å forklare dette. Jeg er fremdeles målløs når det gjelder dette.

Det tok meg årevis etter at jeg kom tilbake før jeg greide å finne ord i hele tatt for opplevelsen i Intetheten. Jeg kan i det minste si at Intetheten er mindre enn noe og likevel er mer enn alt som er! Intetheten er absolutt null, kaos som former og inneholder alle muligheter. Det er Absolutt Bevissthet; mye mer enn selv Universell Intelligens.

Hvor er Intetheten? Jeg vet hvor. Intetheten er inni og utenfor alt. Du, selv nå når du lever, er alltid på innsiden og utsiden av Intetheten, samtidig. Du behøver ikke dra noe sted eller dø for å komme dit. Intetheten er vakuumet eller tomrommet mellom alle fysiske manifestasjoner. ROMMET mellom atomene og deres komponenter. Moderne vitenskap har begynt å studere dette rommet mellom alle ting. De kaller det Nullpunkt. Når de prøver å måle det går instrumentene dere over skalaene, eller mot uendelig, for å si det slik. De har enda ingen nøyaktig måte å måle uendelighet på. Det er mer ”null-rom” i kroppen din og i Universet enn noe annet!

Det mystikerne kaller Intethet er ikke tomt. Det er fylt av energi, en annerledes energi som har skapt alt hva vi er. Alt siden Big Bang er vibrasjoner, fra det Første Ordet som var den første vibrasjonen. Det bibelske ”Jeg er” har i virkeligheten et spørsmålstegn bak. ”Jeg er – Hva er jeg?” Så skapelsen er Gud som utforsker Guds Selv på alle tenkelige måter, i en stadig, evig utforskning gjennom hver og en av oss. Gjennom hvert hårstrå på hodet ditt, gjennom hvert blad på hvert tre, gjennom hvert atom, utforsker Gud Guds Selv, det store ”Jeg er”. Jeg begynte å forstå at alt som finnes er Selvet, bokstavlig talt ditt selv, mitt Selv. Alt er et stort Selv. Det er derfor Gud til og med vet når et blad faller. Det er mulig fordi du er i Universets senter hvor enn du er. Hvor enn et atom er, så er det i Universets senter. Gud er der og Gud er i Intetheten.

Jeg var trådt helt ut av tid og rom slik vi forstår det mens jeg utforsket Intetheten og alle Yugaene eller skapelsene. I denne utvidede tilstanden oppdaget jeg at skapelsen handler om at Absolutt Ren Bevissthet, eller Gud, blir til Erfaring av Liv, slik vi kjenner det. Intetheten er fravær av Erfaring. Det er før-liv, før den første vibrasjonen. Guds Vesen er mer enn Liv og Død. Derfor er det mer å erfare i Universet enn Liv og Død!

Jeg var i Intetheten og jeg var oppmerksom på alt som noen sinne er blitt skapt. Det var som om jeg så gjennom Guds øyne. Jeg var blitt Gud. Plutselig var jeg ikke meg lengre. Det eneste jeg kan si: jeg så ut av Guds øyne. Og plutselig visste jeg hvorfor hvert atom fantes og jeg kunne se alt. Det interessante poenget er at jeg gikk inn i Intetheten, og kom tilbake med denne forståelsen at Gud ikke er der. Gud er her. Det er det det handler om. Så denne konstante søken hos menneskeheten etter å gå utenfor seg selv for å finne Gud… Gud gav oss alt som finnes – det er her det er. Og det vi er inne i nå er Guds selvutforskning av Gud gjennom oss. Folk er så opptatt av å bli Gud at de bør innse at vi allerede er Gud og Gud blir oss. Det er det det egentlig dreier seg om.

I det jeg fikk denne innsikten var jeg ferdig med Intetheten og ønsket å vende tilbake til denne skapelsen, eller til denne Yuga. Det syntes som en naturlig ting å gjøre. Så kom jeg plutselig tilbake gjennom det andre Lyset, eller Big Bang, mens jeg følte flere myke drønn. Jeg red på Bevissthetsstrømmen tilbake gjennom hele skapelsen, og for et ritt det var! Superklasene med galakser passerte gjennom meg med enda flere innsikter. Jeg passerte senteret av vår galakse som er et sort hull. Sorte hull er Universets store prosessorer eller resirkulerings-”sentraler”. Vet du hva som er på andre siden av et sort hull? Vi er; vår galakse; som er resirkulert fra et annet Univers. I sin totale fremtoning ser galaksen ut som en fantastisk by av lys. Alt på denne siden av Big Bang er lys. Alle subbatomer, atomer, stjerner, planeter, til og med bevisstheten selv er laget av lys og har frekvenser og / eller partikler. Lys er levende stoff. Alt er laget av lys, til og med steiner. Så alt er levende. Alt er laget av Guds Lys; alt er svært intelligent.

Kjærlighetens Lys

Etter hvert som jeg red videre og videre på strømmen kunne jeg omsider se et enormt Lys komme. Jeg visste at det var det Første Lyset; Lysmatrisen til vårt solsystems Høyere Selv. Så kom hele solsystemet til syne, akkompagnert av disse dempede lydmursdrønnene. Jeg kunne se at solsystemet vi lever i er vårt større legeme. Det er vårt legeme, og vi er mye større enn vi kan forestille oss. Jeg så at solsystemet er vårt legeme. Jeg er en del av dette, og jorden er dette store skapte vesenet vi er, og vi er den delen av det som vet at den er. Men vi er bare den delen av det. Vi er ikke alt, men den delen av det som vet at den er.

Jeg kunne se all energien som dette solsystemet genererer og det er et utrolig lysshow! Jeg kunne høre sfærenes musikk. Vårt solsystem, som alle andre himmellegemer, genererer en unik matrise av lys, lyd og vibrasjonsenergier. Avanserte sivilisasjoner fra andre stjernesystemer kan få øye på liv slik vi kjenner det i universet via den effekten eller det ”merket” matrisen av vibrasjoner eller energi etterlater. Jordens Vidunderbarn (mennesker) lager en overflod av lyd akkurat nå, lik barn som leker i universets bakgård.

Jeg red på strømmen direkte til Lysets senter. Jeg følte meg omfavnet av Lyset da det åndet meg inn igjen, etterfulgt av enda et mykt lydmursdrønn. Jeg var i dette store Kjærlighetslyset med livsstrømmen flytende gjennom meg. Jeg må si det igjen, det er det mest kjærlige, ikke-dømmende Lys. Det er den ideelle forelder for dette Vidunderbarnet.

”Hva nå?” undret jeg.

Lyset fortalte meg at det ikke finnes noen død; vi er udødelige vesener. Vi har alt vært i live i all evighet! Jeg innså at vi er del av et naturlig livssystem som resirkulerer seg selv endeløst. Jeg ble ikke fortalt at jeg måtte komme tilbake. Jeg visste bare at jeg skulle det. Ut fra det jeg hadde sett var det helt naturlig.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg var i Lyset i menneskelig tidsregning. Men det kom et øyeblikk da jeg innså at alle mine spørsmål var blitt besvart og at min retur var nær. Når jeg sier at alle mine spørsmål ble besvart på andre siden mener jeg å si akkurat det. Alle mine spørsmål var blitt besvart. Hvert menneske har et annerledes liv og et annet sett spørsmål å utforske. Noen av våre spørsmål er universelle, men hver enkelt av oss utforsker denne tingen vi kaller Liv på vår egen unike måte. Det gjelder også alle andre livsformer, fra fjell til hvert blad på hvert tre. Og dette er svært viktig for oss andre i dette Universet. Fordi alle medvirker til det Store Bildet, til Livets fylde. Vi er bokstavlig talt Gud som utforsker Guds Selv i en Livets evig dans. Din unikhet beriker hele Livet.

Tilbakekomsten

Det slo meg aldri og ingen fortalte meg at jeg skulle returnere til samme kopp da jeg begynte på min retur til livssyklusen. Det spilte ingen rolle. Jeg hadde fullstendig tiltro til Lyset og Livsprosessen. Da livsstrømmen og det store Lyset blandet seg ba jeg om at jeg aldri måtte glemme de åpenbaringene og følelsen av hva jeg hadde lært på den andre siden.

Det kom et ”Ja”. Det føltes som et kyss mot min sjel.

Så ble jeg tatt bakover gjennom Lyset inn i vibrasjonsområdet igjen. Hele prosessen reverserte, det ble gitt enda mer informasjon til meg. Jeg kom hjem igjen, og ble gitt leksjoner i reinkarnasjonens mekanikk. Jeg ble gitt svar på alle de små spørsmålene jeg hadde: ”Hvordan virker dette?”. Jeg visste at jeg skulle reinkarneres. Jorden er en stor prosessor av energi, og individuelle bevisstheter utvikler seg fra dette og inni hver av oss. For første gang tenkte jeg på meg selv som et menneske, og jeg var lykkelig over å være det. Ut fra det jeg hadde sett ville jeg være lykkelig bare over å få være et atom i universet. Et atom. Så å få være den menneskelige delen av Gud… det er den mest fantastiske velsignelse. Det er en velsignelse hinsides vår villeste forventninger til hva en velsignelse er. For en hver av oss er det å være den menneskelige delen av denne erfaringen veldig og storartet. Hver og en av oss er en velsignelse for planeten akkurat der vi er, uansett hvor vi er og om vi er forkvaklet eller ei.

Jeg gikk gjennom reinkarnasjonsprosessen og forventet å bli en baby ett eller annet sted. Men jeg var blitt gitt en leksjon i hvordan individuell identitet og bevissthet utvikler seg. Jeg reinkarnerte tilbake i denne kroppen. Jeg var så overrasket da jeg åpnet øynene. Jeg vet ikke hvorfor, for jeg forsto det jo, men det var likevel en slik overraskelse å være tilbake i denne kroppen, tilbake i rommet mitt med noen som sto og så ned på meg med tårevåte øyne. Det var hospicepleieren min. Hun hadde gitt opp en og en halv time etter at hun fant meg død. Hun var sikker på at jeg var død; alle dødstegnene var der – jeg begynte å bli stiv. Vi vet ikke hvor lenge jeg var død, men vi vet at det var gått en og en halv time siden jeg ble funnet. I den grad hun kunne det, respekterte hun ønsket mitt om at mitt nylig døde legeme skulle få bli i fred noen timer. Vi hadde et stetoskop med forsterker og mange andre måter å sjekke kroppens vitale funksjoner for å se hva som skjedde. Hun kan bekrefte at jeg virkelig var død. Det var ingen nær-døden-opplevelse. Jeg opplevde selve døden i en og en halv time. Hun fant meg død, og undersøkte med stetoskop, målte blodtrykk og brukte hjertemonitor i en og en halv time. Deretter våknet jeg og så lyset utenfor. Jeg prøvde å stå opp og gå mot det, men falt ut av sengen. Hun hørte et høyt brak og fant meg på gulvet.

Jeg var svært overrasket og også fylt av ærefrykt da jeg kom til hektene igjen. Til å begynne med var ikke alle minnene tilstede om ”turen” som jeg nå har. Jeg gled tidvis ut av denne verden og spurte i et sett, ”Er jeg i live?”. Denne verden syntes mer drømmeaktig enn den andre. I løpet av tre dager følte jeg meg normal igjen, men likevel annerledes enn jeg noen gang hadde følt i mitt liv. Minnet om min ferd kom tilbake senere. Jeg kunne ikke se noe galt med noe menneske. Jeg var virkelig dømmesyk tidligere. Før syntes jeg mange mennesker virkelig var ”screwed up”, jeg mente faktisk at alle var det utenom meg selv. Men jeg ble klar over dette.

En venn foreslo etter cirka tre måneder at jeg burde testes, så jeg gikk og ble skannet og så videre. Jeg følte meg virkelig bra så jeg var redd for å få dårlige nyheter. Jeg husker at legen på klinikken så på prøvene før og etter og sa, ”Vel, det er ingenting her nå.” jeg sa, ”Virkelig, det må da være et mirakel?” Han sa, ”Nei, disse tingene skjer av og til, det kalles spontan remissjon.” Han lot som om han var helt uimponert. Men dette var et mirakel og jeg var imponert, selv om ingen andre var det.

Lærdommen

Livets mysterium har lite med intelligens å gjøre. Universet er ikke en intellektuell prosess i det hele. Intellektet er til hjelp, det er briljant, men nå er det bare det vi benytter, i stedet for hjertene våre og de visere delene av oss selv.

Jordens senter er en stor omformer av energi, akkurat slik du ser på bilder av jordens magnetfelt. Det er vår syklus, å dra reinkarnerte sjeler tilbake inn og gjennom det igjen. Et tegn på at du når menneskelig nivå er at du begynner å utvikle en individuell bevissthet. Dyrene har en gruppesjel og de reinkarneres i gruppesjeler. En hjort vil stort sett være en hjort for alltid. Men bare det å bli født som menneske, vanskapt eller genial, viser at du er på vei til å utvikle en individuell bevissthet. Dette er i seg selv en del av gruppebevisstheten som kalles menneskeheten.

Jeg så at raser er samlinger av personlighetstrekk. Nasjoner som Frankrike, Tyskland og Kina har alle sin egen personlighet. Byer har personlighet, deres lokale gruppesjeler tiltrekker seg visse mennesker. Familier har gruppesjel. Individuell identitet utvikler seg som grenene på en fraktal; gruppesjelen utforskes i vår individualitet. De forskjellige spørsmålene hver av oss har er svært, svært viktige. Det er slik Gudsvesenet utforsker seg selv – gjennom deg. Så til dine spørsmål, fortsett i din søken. Du vil finne ditt selv og du vil finne Gud i dette selvet, for det finnes bare Selvet.

Ikke bare det, jeg begynte å se at hver av oss mennesker er sjelefrender. Vi er del av samme Sjel som deler seg i mange små kreative, kopier av denne sjelen, som en fraktal, men vi er fremdeles den samme. Nå ser jeg på hvert menneske jeg møter som en sjelefrende, min sjelefrende, den jeg alltid har sett etter. Hinsides dette, den største sjelefrenden du vil møte noensinne er deg selv. Hver og en av oss er både mannlig og kvinnelig. Vi erfarer dette i livmoren og vi erfarer det i reinkarnasjonsstadiene. Om du leter etter den ultimale sjelefrenden utenfor deg selv kan det hende at du aldri finner den; den er ikke der. På samme måte som at Gud ikke er ”der”. Gud er her. Ikke let ”der ute” etter Gud. Se her etter Gud. Se i deg selv. Innled den største kjærlighetsaffæren du noensinne har hatt… med deg Selv. Du vil elske alle andre / alt annet ut fra det.

Jeg hadde en nedstigning til det du kan kalle Helvete, og det var ganske overraskende. Jeg så ikke Satan eller ondskap. Min nedstigning til helvete var en nedstigning til et hvert menneskes vanemessige elendighet, uvitenhet og mørke som følge av uvitenheten. Det kunne se ut som en miserabel evighet. Hver av de millioner av sjelene rundt meg hadde imidlertid en liten stjerne av lys tilgjengelig. Men ingen syntes å bry seg om det. De var så opptatt med sin egen sorg, sine traumer og sin elendighet. Men etter hva som syntes om en evighet begynte jeg å rope på Lyset, som et barn som roper på sine foreldre etter hjelp. Lyset åpnet seg for meg og dannet en tunnel som skjermet meg mot all den frykten og smerten. Det er hva helvete virkelig er. Så det vi lærer nå er å holde hverandre i hendene, å stå sammen. Helvetets porter er åpne nå. Vi skal danne en kjede, holde hverandre i hendene og sammen gå ut av Helvete.

Lyset kom til meg og forvandlet seg stil en svær, gyllen engel. ”Er du dødsengelen?”, spurte jeg. Den uttrykte til meg at den var min oversjel, mitt Høyere Selvs Matrise, en urgammel del av oss selv. Så ble jeg tatt til Lyset.

Snart vil vitenskapen vår kunne kvantifisere ånd. Blir ikke det vidunderlig? Vi finner instrumenter nå som er følsomme for subtile eller åndelige energier. Fysikere bruker disse partikkelakseleratorene som får atomer til å kollidere og til å knuse atomer for å se hva de er laget av. De er kommet ned til kvarker og charm og alt det der nå. Vel, en dag kommer de ned til den lille tingen som holder alt samlet og de må kalle den… Gud. De kan ikke bare se hva som er der med disse instrumentene, de kan også skape partikler. Heldigvis er de fleste av dem kortlivede, i milli- og nanosekunder. Vi begynner nettopp å forstå hva vi skaper også. Da jeg så i evigheten kom jeg til en virkelighet der det er et punkt der vi passerer all kunnskap og begynner å skape neste fraktal, neste nivå. Vi har makt til å skape mens vi utforsker. Og det er Gud som utvider seg selv gjennom oss.

Siden jeg kom tilbake har jeg opplevd Lyset spontant, og jeg har lært hvordan jeg kan komme til dette rommet nesten hver gang jeg mediterer. Vi kan alle gjøre dette. Vi behøver ikke dø for å gjøre det. Du har utrustningen, du er allerede ”koblet” slik at du kan oppleve det. Kroppen er det mest storartede Lysvesenet som finnes. Kroppen er et univers av utrolig Lys. Ånd presser oss ikke til å oppløse kroppen. Det er ikke det som skjer. Slutt med forsøkene på å bli Gud; Gud blir deg. Her. Sinnet er som et barn som løper rundt i universet, forlanger dette og tror at det skapte verden. Men jeg spør sinnet: ”Hva har din mor med dette å gjøre?” Det er neste nivå av åndelig oppmerksomhet. Å, min mor! Plutselig gir du opp ditt ego, fordi du ikke er den eneste sjelen i universet.

Et av spørsmålene mine til Lyset var ”Hva er himmelen?” Jeg ble gitt en tur gjennom alle himlene som er blitt skapt, Nirvanaene, de Lykkelige Jaktmarkene, alle. Jeg gikk gjennom dem. De er tankeformer som vi har skapt. Vi kommer egentlig ikke til himmelen, vi blir resirkulert. Men vi legger igjen en del av oss selv i det vi har skapt. Det er virkelig, men ikke alt av sjelen.

Jeg så den kristne himmelen. Vi forventer den til å være et vakkert sted og du står foran tronen og lovpriser i evighet. Jeg prøvde den. Den er kjedelig! Dette er alt vi skal gjøre der? Den er barnslig. Jeg mener ikke å fornærme noen.

Noen himler er interessante og noen er svært kjedelige. Jeg fant de gamle mest interessante, som indianernes Lykkelige Jaktmarker. De gamle egypterne har fantastiske himler. Det fortsetter i det uendelige. Det er så mange av dem. I hver av dem er det en fraktal som er din særegne fortolkning, med mindre du er en del av en gruppesjel som tror kun på Guden i en bestemt religion. Da er dere tett sammen, i den samme ballparken med hverandre. Men til og med da er hver litt forskjellig. Det er en del av deg selv om du lar bli igjen der. Døden handler om Livet, ikke om Himmelen.

Jeg spurte Gud: ”Hvilken er den beste religionen på planeten? Hvilken er den rette?” Og Gudsvesenet svarte med stor kjærlighet: ”Jeg bryr meg ikke”. Det er en utrolig nåde. Hva dette betyr er at vi er de som bryr oss her. Det Ytterste Gudsvesenet for alle stjerner forteller oss: ”Det spiller ingen rolle hvilken religion du tilhører.” De kommer og går. De forandrer seg. Buddhismen har ikke vært her bestandig, Katolisismen har ikke vært her bestandig, og de er alle i ferd med å bli mer opplyste. Mer lys kommer inn i alle systemene nå. Det kommer til å bli en spirituell reformasjon som kommer til å bli like dramatisk som den protestantiske reformasjonen. Mange mennesker kommer til å sloss omkring det, den ene religionen vil stå mot den andre, og alle tror de har rett. Alle tror de eier Gud, alle religionene og filosofiene, spesielt religionene siden de har dannet store organisasjoner rundt filosofien sin.

Da Gudsvesenet sa, ”Jeg bryr meg ikke”, forsto jeg umiddelbart at det er opp til oss å bry seg om dette. Det er viktig, for vi er omsorgsfulle vesener. Det er viktig for oss og det er der det er viktig. Hva du har er energilikningen i åndelighet. Det Ytterste Gudsvesenet bryr seg ikke om du er protestant, buddhist eller hva som helst. Det er blomstrende fasetter av helheten. Jeg skulle ønske alle religionene kunne innse det og la hverandre i fred. Det er ikke slutten på enkeltreligionene, men vi snakker om samme Gud. Lev og la leve. Alle har et forskjellig syn. Og alle bidrar til å skape det store bildet, de er alle viktige.

Jeg gikk over til andre siden med mye frykt for giftig avfall, kjernefysiske raketter, befolkningseksplosjonen, den tropiske regnskogen. Jeg kom tilbake med kjærlighet til hvert eneste problem. Jeg elsker radioaktivt avfall. Jeg elsker soppskyen; dette er den helligste mandala vi har manifestert til dags dato, som en arketyp. Det har med ett ført oss sammen til et nytt nivå av bevissthet, mer enn noen religion eller filosofi. Kunnskapen om at vi kan blåse vekk planeten femti ganger, eller 500 ganger, har omsider fått oss til å innse at vi alle er her sammen nå. I en periode måtte de lage flere bomber for å få oss til å skjønne det. Så begynte vi å si, ”vi trenger ikke dette lengre”. Nå befinner vi oss faktisk i en tryggere verden enn noen sinne, og den blir enda tryggere. Så jeg kom tilbake og elsket giftig avfall, fordi det brakte oss nærmere. Disse tingene er så store. Som Peter Russell muligens ville si, disse problemene har nå ”sjelestørrelse”. Har vi løsninger i sjelestørrelse? JA!

Utryddingen av regnskogen vil avta og om femti år vil det være flere trær på kloden enn det har vært på lange tider. Er du opptatt av økologi, gå inn for det; du er del av systemet som blir oppmerksomt. Gå inn for det med all din kraft, men bli ikke deprimert. Det er del av en større ting. Jorden er i en prosess med å domestisere seg selv. Den blir aldri et så vilt og fritt sted som den en gang var. Det kommer fremdeles til å være store villmarksområder, reservater der naturen hersker. Hagebruk og reservater vil bli fremtidens løsninger.

Befolkningsveksten blir svært nær den optimale rekkevidden av energi til å forårsake en bevissthetsendring. Denne bevissthetsendringen vil forandre politikk, penger, energi. Hva skjer når vi drømmer? Vi er multidimensjonale vesener. Vi kan få adgang til det gjennom klardrømmer. Dette universet er Guds drøm, faktisk. En av tingene jeg så er at vi mennesker er lysglimt på en planet som er et lysglimt i en galakse som er et lysglimt. Det er gigantiske systemer der ute, og vi er i et slags gjennomsnittlig system. Men mennesker er allerede legendariske gjennom hele bevissthetens kosmos. De knøttsmå menneskelige vesenene på Jorden / Gaia er legendariske. En av grunnene til at vi er legendariske er drømmingen. Vi er legendariske drømmere. Faktisk har hele kosmos lett etter meningen med livet, meningen med alt. Og det var den vesle drømmeren som kom med det beste svaret hittil. Vi drømte det opp. Så drømmer er viktige.

Etter at jeg døde og kom tilbake respekterer jeg livet og døden. Vi kan ha åpnet dørene til en stor hemmelighet i våre DNA-eksperimenter. Snart kan vi bli i stand til å leve så lenge vi vil i denne kroppen. Etter å ha levd i 150 år eller så, vil en intuitiv sans i sjelen ønske å skifte kanal. Det er ikke så kreativt å leve evig i samme kropp som det å reinkarneres, som å overføre denne fantastiske virvelen av energi som vi befinner oss i. Vi kommer til å se visdommen i livet og døden, og glede oss over den. Slik det er nå har vi allerede vært i live bestandig. Den kroppen du er i har vært levende bestandig. Den kommer fra en uendelig strøm av liv, tilbake til Big Bang og før. Denne kroppen gir liv til det neste livet, i tett og i subtil energi. Denne kroppen har alt vært i live i evig tid.

Hjemmesiden til Mellen-Thomas Benedict:

www.mellen-thomas.com

 

 

[1]  (Ordet matrix brukes i originalteksten. Det kan oversettes med matrise, form / støpeform, modell, prototyp, mønster osv. og kommer av det latinske navnet for livmor/ skjød. Ordet brukes også om grafiske fremstillinger av matematiske modeller, om programmeringskoder ol. Jeg har valgt å bruke Matrise her, selv om det hadde vært vakkert å oversette den delen av setningen med «vårt Høyere Selvs skjød» ! Ja, så er det jo filmen Matrix da, denne dystre saken om hvordan vi er ”programmert” og ”kodet”, Mellen-Thomas sin matrix er mye mer livsbejaende og vakker ! #SYMBOL 74 \f «Wingdings» \s 9# (O.a.))

Hva elsker jeg?

Hva elsker jeg?

Av Christian Paaske……….


Det sies at når vi forlater kroppen og livet på jorden våkner vi opp i en lysere, lettere verden fylt av ubeskrivelig kjærlighet og godhet. Livet slik vi levde det står krystallklart for oss ned til hver minste detalj. Det er som hele livet er der på en gang. Samtidig vevd sammen med rekken av alle tidligere liv. Vi ser tydelig hva vi skulle lære, hva vi forstod og hva vi fortsatt må arbeide videre med. Slektninger og lysende åndsvesener kommer oss i møte. Et av de første spørsmålene vi blir stilt er dette: Hva elsket du virkelig i livet?

Elske er slikt et stort ord. Mer forenklet betyr det hva jeg retter min oppmerksomhet mot. Det inneholder likevel noe mer. Det må også være et emosjonelt engasjement av virkelig å bry seg, ta livet på alvor og føle dypt i sitt hjerte ønsket om forening og nærvær.

Livet er en konstant strøm av forandring. Ingenting er varig i denne verden. Forandring, tap og død er uunngåelig del av livet. Tilknytning og avhengighet gir smerte, fordi før eller senere vil det vi er glad i bli tatt fra oss.

Vi kan unngå denne smerten ved å avstå fra å engasjere oss, distansere oss fra livet og ikke la andre komme oss for nær. Det vil frata oss vår menneskelighet. Det vil kun etterlate oss følelsesløse, kyniske og kalde. Det var som mannen som ikke ville ha hund fordi det er så smertefullt når den dør. Han hadde hatt hund før. Sorgen han opplevde da den døde ville han ikke oppleve en gang til.

Dette er et av livets paradokser. Vi må elske og engasjere oss, selv om livet er forgjengelig og blir tatt fra oss. Det er nå vi lever. Vi må våge å elske, selv om det fører til smerte. En hver fødsel innebærer en død. Når et barn fødes, vil det også en dag dø. Når et kjærlighetsforhold begynner, vil også dagen komme for adskillelse og slutt.

Kjærlighet blir ofte blandet og forvekslet med tilknytning, avhengighet og eiertrang. Vi må se dypere. Kjærlighet er det jeg retter engasjert oppmerksomhet mot. Det jeg verdsetter, setter pris på, vil være sammen med, nyter og vil være ett med. Jeg er oppmerksomhet. Jeg elsker hele tiden. Dypest sett elsker jeg oppmerksomheten i seg selv. Mitt eget nærvær av bare å være til.

Å elske og være i denne verden er fortsatt et paradoks. Hva jeg virkelig elsker fortjener å bli reflektert over. Da kan jeg kanskje gi et godt svar når det skal holdes sjelelig regnskap om livet jeg fikk i gave ble levd godt?

Slik uttrykker den vietnamesiske buddhistmunken Titch Nat Hahn det i slutten av det kjente diktet, Please call me by my true names.

My joy is like Spring, so warm
it makes flowers bloom all over the Earth.
My pain is like a river of tears,
so vast it fills the four oceans.

Please call me by my true names,
so I can hear all my cries and laughter at once,
so I can see that my joy and pain are one.

Please call me by my true names,
so I can wake up
and so the door of my heart can be left open,
the door of compassion.

Åndelighet er ikke religion

Åndelighet er ikke religion

Av Henning Jon Grini……….


Det er ikke rart at religionen i moderne velfungerende samfunn som i Norden mister grepet. Folk har begynt å tenke selv.

Det er påsketid og da passer det fint med noen refleksjoner rundt religion og åndelighet. Vi kan jo begynne med en oppklaring rundt disse begrepene. For å slå det fast med en gang – det å være åndelig betyr ikke det samme som at man er religiøs. Det er en vesentlig og viktig forskjell. Egentlig er det ganske enkelt.

Å være religiøs er å bekjenne seg til en religion. Å være åndelig, eller spirituell som noen kaller det, er ikke å bekjenne seg til en religion, men likevel ha en overbevisning om noe guddommelig.

Jeg selv tilhører denne betegnelsen. Jeg regner meg som åndelig, men vil ha meg frabedt å bli kalt religiøs. En religion, som ordet religiøs springer ut fra, har dogmer og regler som forteller tilhengerne hvordan de skal leve og oppføre seg.

Dette er gjerne nedskrevet i en bok (som regel en gammel en). Og det er her jeg, og mange med meg, melder pass. Hvorfor følge en religion som går på tvers av egen intuisjon og overbevisning? Er ikke det å la andre ta over mye av styringen av livet sitt? Jeg forstår derfor utmerket godt at man heller velger å bli ateist enn å følge andres tro. Eller som jeg, å ta avstand fra religion, men likevel være åndelig og dermed fri til å tenke og bestemme selv over mitt livssyn.

Folk har begynt å tenke selv i mye større grad enn før

Det er ikke noe rart at religionen (her representert ved kristendommen) i moderne velfungerende samfunn som i Norden mister grepet.

Folk har begynt å tenke selv i mye større grad enn før. Man har høyere velstand og mer tid, informasjonsflommen er stor og vitenskapen har bevist at visse religiøse påstander ikke henger på greip, bare for å nevne noen årsaker. Dette gjør at man blir mer opplyst om saker man før ikke hadde forutsetning for å vite i like stor grad.

Det er også en kjensgjerning at mange religioner har brukt (og bruker) frykt som middel for å holde på sine tilhengere. I vår del av verden var dette spesielt utbredt før i tiden, hvor helvete i kristendommen ble flittig brukt som trussel og maktmiddel.

Ja, såpass ille var det at det ble hevdet at hvis man ikke fulgte deres bestemte religiøse tro ville man havne i helvete. Dvs. ikke hvis man var svært rik da, for da kunne man kjøpe seg avlat, som betyr at man unngikk skjærsilden og slik kom rett til himmelen.

I dag er sånt absurd (eller burde være det), for hva slags Gud ville finne på slikt? Bare det at man så på kvinner som annenrangs borgere som ikke engang kunne bli prester sier jo sitt.

Og så har man undertrykking av homofile. For ikke å snakke om det å påstå at mennesket er født syndig. Det er en ganske horribel påstand som nok har medført store psykiske problemer og traumer for utallige mennesker. Heller ikke rart at det blir mye sexskandaler, spesielt i den katolske kirken, når en helt naturlig drift blir undertrykt. Seksualitet er selvsagt langt ifra syndig, det er naturlig, deilig, vakkert og hellig.

Listen over slike fryktmidler og undertrykking er egentlig ganske lang. Derfor er det sannelig ikke rart at folk rømmer. Kristendommen sier at Gud skapte mennesket i sitt eget bilde, men sannheten er vel heller det at mennesket har skapt Gud i sitt eget bilde. Og det bildet har ikke blitt pent.

Men, det er påsketider og vi kan godt være romslige i en sånn tid. Vi har tross alt fått en del ekstra fridager på kjøpet som mange koser seg med i disse dager. Spøk til side, det er stor forskjell på religioner og vi skal ikke glemme at mye godt er gjort og gjøres av dem også. Spesielt av enkeltpersoner innen ulike religioner.

Mens religion er mer maskulint orientert er åndeligheten mer feminint orientert

Den kjente åndelige amerikaneren Neale Donald Walsch, som for øvrig besøker Bergen til høsten, sier følgende om frykt og kjærlighet: «Frykt er den energien som innsnevrer, avslutter, trekker tilbake, forlater, gjemmer seg, beholder, skader.

Kjærlighet er den energien som utvider, åpner opp, sender ut, forblir, avslører, gir, helbreder.»

Så hva betyr det å være åndelig egentlig?
Å være åndelig eller spirituell betyr at man ser på universet, verden, mennesket og alt levende som guddommelig og hellig og at det finnes et liv etter dette som er for ALLE. Mens religion er mer maskulint orientert er åndeligheten mer feminint orientert hvor livet sees på som sykluser, også når det gjelder mennesket.

Det er ingen dogmer og regler som forteller deg hvordan du skal være eller oppføre deg. Det er din egen moralske samvittighet og intuisjon (magefølelse) som skal ta seg av den biten.

I motsetning til vitenskapen som tror at alt har oppstått ved en tilfeldighet, mener vi at det er en dypere mening og intelligens bak alt. Naturen og universet er for vakkert og storslått, livet er for genialt og fantastisk og ikke minst mennesket og alt annet levende er et for stort under til at dette kan være en tilfeldighet. Det blir også hinsides vår fatteevne at man da kan redusere det guddommelige til noe smålig som dessverre religionen altfor ofte gjør.

Vi som da er åndelige må finne ut av ting selv. Mange har da også personlige opplevelser som ikke kan forklares ut fra tradisjonelle vitenskapelige termer eller passer inn i trangsynte religioners verdensbilde.

Mange som er åndelige har kommet inn under det litt utdaterte begrepet alternativt. Nå er jo mye av det som før var alternativt blitt mer mainstream. Likeså brukes begrepet nyreligiøs om oss fra tid til annen. Dette er et uheldig begrep da det hinter til at det er snakk om noe religiøst, hvilket det jo ikke er.

Hvis vi ser oss rundt om på denne planeten er det lett å bli litt oppgitt over all forurensning, kriger, skjev fordeling og annen elendighet som vi skaper. Men akkurat som vi «roter det til» har vi også evnen til å rydde opp.

Her har religionene faktisk et stort ansvar, mye større enn mange egentlig er klar over. Bare tenk på det kristne utsagnet: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!» Man skulle tro man kan gjøre hva som helst med den. Ikke akkurat særlig miljøvennlig. Derfor oppfordrer jeg de som er religiøse til å prøve å rydde opp i egne rekker. Faktisk må religionene endre seg om de i det hele tatt skal ha noen vesentlig betydning og innflytelse i fremtiden i denne vestlige del av verden. Og så får vi som er åndelige gjøre likedan og prøve å bidra så godt vi kan for å skape en bedre verden.

Påsken er en kristen høytid. Den feires til minne om Jesu Kristi lidelse, død og oppstandelse. Og noe må faktisk dø for at noe nytt skal kunne oppstå. Mitt ønske og håp er at gamle utdaterte dogmer og regler avgår ved døden slik at noe bedre og mer menneskevennlig fremtrer. Slik at vi kan gå lysere tider i møte akkurat slik vi nå faktisk gjør i disse påsketider.